Mitt merke, saå han. Merket efter hans egen pil, den gangen —. Han satt med sola midt i — i det som var igjen, såa han. Det rørte sig litt i panne- huden på ham. En ung pike satt ved siden av ham og leste høit for ham. Jeg kjente igjen boken, det var antologien din, det var vers. Han satt ved vinduet, bak gardinet, da han fortalte det. Han var blitt blank i det barkede ansiktet, strøk sig tørr med hendene og sa: Jeg tok ikke toget tilbake. Jeg gikk — jeg gikk hit. Jeg vil ikke mere. Det er slutt. Jeg visste det jo; jeg hadde jo skjønt det .. . . Men jeg hadde ikke tort røre ved det. Nå var det som brast en demning i mig, tankene mine ruste utover, fremover —. Hvordan? Hvorhen? Langt bort, men hvor, men hvor? Vi må vekk, hvisket jeg. — Ja. Vi må reise inatt, svarte han. Han fortalte om turen sin hit. Hadde gått om natten. Ligget meget i skjul om dagen. Kastet sig i grøften når han skimtet billys. Krøpet over mar- kene, sprunget skoglens; drukket av bekker, spist mose og bladknopper. Tatt sig frem efter stjer- nene. i Og nå må vi videre, mor, så han. $a vi. Om igjen og omigjen spurte han efter Evi: Du vet ikke hvor hun er? Og på nytt måtte jeg si det — at hun hadde reist for en uke siden, til et lasarett bak fronten. Hun vilde skrive til mig når hun var kommet dit, visste ikke selv hvor det var. Det er 212