Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 52. 28 december 1946 - Torv i jernbanelinjen som botemiddel mot telehiving, av Sverre Skaven Haug
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14 december 1946
1369
En dominerende faktor for hvor långt telen
trenger ned i jorden er kuldemengden som
opp-trer i løpet av vinteren. Kuldemengden uttrykkes
som produktet av timer og grader fra det
tidspunkt om høsten da kuldeakkumulasjonen
begynner til det tidspunkt på ettervinteren da
kuldeakkumulasjonen slutter. På fig. 1 er framstilt
års-variasjoner i kuldemengde for det høytliggende
og kalde sted Røros og for Oslo. Røros, som har
hatt meteorologiske obser vas joner siden 1861, har
hatt sin kaldeste vinter i 1881. Vi ser at vintrene
1940, 1941 og 1942 har vært usedvanlig kalde,
men det har i observasjonstiden forekommet hele
seks vintrer som er kaldere. Oslo har hatt sin
kaldeste observerte vinter i 1844, og her er det også
observert seks vintrer som er kaldere enn 1940,
1941 og 1942. Den midlere eller normale
frost-mengde for Røros er ca. 32 000 h°C og den
mak-simale ca. 56 000 h°C. For Oslo er de tilsvarende
tall 8 000 h°G og 22 000 h°C. Etter
hovedinntryk-ket av kurvene ser det ut som vintrene i løpet av
100 år er blitt stort sett mildere. Kaldvintrene
under siste krigen er forhåpentlig unntakelsen som
bekrefter regelen.
Fig. 2 viser et kart over det sydlige Norge hvor
det er lagt inn kurver som angir de største
frost-mengder som har forekommet. Kurven følger
stort sett landets konturer med små frostmengder
ute ved kysten og de største frostmengder i
høy-fjellstraktene. Rørosvidda, Jotunheimen og
Finse-traktene danner hver for seg lukkede områder
med frostmengder opp til 55 000 h°C. I det
nordlige Norge, som ikke er med på biidet, er det
an-gitt maksimale frostmengder helt opp i 90 000
h°G for Finnmarksvidda, det vil si henimot
dob-belt så stor frostmengde som på Rørosvidda. Det
betyr ikke at det er stor forskjell mellom de
la-veste temperaturer, på begge steder er den laveste
konstaterte temperatur ca. —51°C, men
vinter-kulden er av långt større varighet i Finnmark.
På helt analog måte er det tegnet kurvekart for
de normale eller midlere frostmengder. Av disse
to kartene kan man for et hvilketsomhelst sted
ta ut den maksimale og midlere frostmengde, og
på grunnlag av disse to tallene er det også mulig
å regne seg til hvor stor sannsynlighet det er for
at en bestemt frostmengde kan opptre. Som
ek-sempel kan nevnes at for Dombås på Dovrebanen
er den maksimale frostmengde 45 000 h°C og den
midlere 26 000 h°G. En kan da regne seg til at en
frostmengde på 37 000 h°G opptrer
gjennomsnitt-lig hvert 20. år3.
På fig. 3 er angitt kurver for hvor långt telen
beregningsmessig vil trenge ned i forskjellige
innskiftingsmaterialer avhengig av opptredende
frostmengder. Det er forutsatt 0,5 m overliggende
pukkballast. For frostmengden 30 000 h°G
trenger frosten 1,7 in ned i stein, 1,2 m i sandig grus,
0,8 m i slagg og bare vel 0,3 m ned i torv. På
kurvene er anført det vanninnhold, uttrykt i vo-
Fig. 3.
Beregningsmessig frostdyp d i
innskiftingslag
under 0,5 m torr
bal-lastpukk.
lumprosent som innskiftingsmaterialet er tenkt
å ha i linjen. Det er her regnet med en meget
vannfattig ballastpükk.
Man ser at jo mere vann innskiftingsmaterialet
inneholder desto bedre er det som
frostisolerings-lag i linjen. Fysikalsk forklares dette ved at det
går med en stor frostmengde til å fryse vann til
is og at denne delen av fryseprosessen spiller en
dominerende rolle. Den sterkt vannholdige torven
er altså overlegent det beste
teleisolasjonsmate-riale, og for dette materiale kreves den minste
lagtykkelse og da også den minste gravedybde i
linjen. Den inntegnede kurven for vann har
selv-følgelig bare teoretisk interesse.
På fig. 4 er gjengitt endel regneeksempler som
viser betydningen av lagenes rekkefølge for
frost-motstanden. Man ser at 0,5 m pukk over 0,5 m
våt torv har en frostmotstand på 39 800 h°C.
Ligger den våte torven over pukken er
frostmotstan-den bare 12 000 h°C. På samme måte sees at 0,5
m grus over 0,5 m torv har frostmotstand 31 000
h°G, mens torv over grus har frostmotstand
13 300 h°C. Den store hovedregel ved
masseinn-skifting må bli å legge tørre og dårlig
varme-ledende materialer øverst og väte og sterkt
kulde-magasinerende materialer underst. Interessant er
at pukklaget i seg selv har mindre frostmotstand
en grus, men ikke desto mindre danner den
tør-rere pukken en bedre beskyttelse for
gjennom-frysing av den underliggende torven, slik at kom-
Fig. 4. Betydning av lagenes rekkefølge for frostmotstanden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
