Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 13. 1. april 1927 - Endringer i vår vassdragskonsesjonslovgivning, diskusjon inledet av Gunnar Knudsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
er ikke i tvil om at vi her hjemme vil kunne finne folk
som vil anbringe penger i vannfallsutbygning. Vi får
heller vente, da vi ellers kan risikere om 20 år at alle
våre beste vannfall er på utenlandske hender.
Når loven nu skal tas under nænmere overveielse, er
det særlig ett punkt som jeg mener fortjener opmerk
somhet, nemlig det svenske domssystem ved konsesjons
andragender, et system som muligens helt eller delvis
kunde anvendes hos oss. Man bør også sette en frist
innen hvilken Staten skal behandle og gi svar på et
konsesjonsandragende. Nu kan man risikere å måtte
vente i årevis. Fristen som er satt for påbegynnelsen
og fullførelse av arbeidet er nu oftest for knapp.
Et spørsmål til overveielse er også om man ikke burde
begrense utlendingers konsesjonsrett og isteden utvide
leieretten. Man vilde derved i alle fall beholde eien
domsretten på norske hender. Man vilde neppe ha van
skelighet for å få norsk kapital interessert når .en for
delaktig bortleie var sikret. Det har selvsagt sine skygge
sider, men fortjener overveielse. ;
Taleren fremholdt til slutning at man burde se tiden
an med utbygninger. De billigste anlegg bygger man å
dårlige tider. Taleren sluttet med atter å minne om at
billig kraft er en velsignelse, men dyr kraft en forban
nelse.
Advokat B. Stuevold-Hansen :
Statsminister Gunnar Knudsens foredrag hadde to hoved
satser. Den første var, at våre konsesjonslover er bra nok
som de er — den annen, at det er myndighetenes hånd
hevelse av lovene, som gir grunn’til klage. D :
Jeg vil særlig holde mig til første sats — at lovene er
bra nok. Fordi jeg av forskjellige og lettforståelige grunner
ikke har lyst til mere enn høist nødvendig å drøfte annet
ledd — om administrasjonens håndhevelse av lovene. Og
fordi jeg mener ved behandlingen av første sats i de vesent
lige punkter å kunne imetegå: hvad der ber imøtegåes
også av det statsministerens ellers sa. — Det jeg da særlig
vil understreke er, at statsministeren i virkeligheten var
enig i at lovene, så bra de enn er, dog bør forandres i de
punkter erfaringen viser at det er ønskelig. Dette’er mitt
eget prinsipielle standpunkt således som jeg søkte å forklare
det, da denne sak sist var oppe til diskusjon .her. Og jeg
vil få uttrykke min uforbeholdne glede over, at dette nu
er sagt her av en mann som stätsminister Gunnar Knudsen
med den stilling han har i utviklingen av våre konsesjons
lover og vår konsesjonspolitikk. .
Statsministeren nevnte en del punkter, som han mente
særlig burde drøftes. Det var først det svenske domssystem
og muligheten av å anvende det også hos oss — helt eller
delvis.. Uttalelsen er gledelig, fordi det er så, at dette bør
alvorlig dreftes også hos oss. Efter det kjennskap jeg
nødvendigvis har fått både til norsk og svensk vassdrags
lovgivning er det min overbevisning, at vi her har noget
å lære. — Om jeg forstod statsministeren. rett var han
også enig i at man burde forsøke å finne regler, som gir
norsk kapital og norsk virksomhet fortrinn, hvor det er mulig
og har nogen interesse.
Så nevnte statsministeren, at konsesjonslovenes frister
for igangsettelse og fullførelse av anlegg trenger endring.
Jeg må da få si, at nettop denne ordning av loven var en
av grunnene til, at den regulering statsministeren særlig
heftet sig ved Skiensfjordens kommunale kraftselskaps
regulering i Hjartdøla av hovedstyret i sin tid ikke
kunde anbefales i de utbygningstrin der var ansøkt om.
I mitt foredrag under forrige møte her om saken nevnte
jeg en rekke andre eksempler på, at lovforandringer ’er
påkrevet. Jeg skal ikke trette med at gjenta dem. De
var nevnt som viktige eksempler. Efter statsministerens
foredrag ikveld vil jeg få peke på et par andre.
Det gjelder for det første reglene om tillatelse til å over
føre vann fra et vassdrag til et annet. De finnes i regulerings
loven, men gir ingen beskjed om, hvad der egentlig skal
forståes ved sådan overføring i motsetning til regulering.
Det vil jo i mange tilfelle være klart i sig selv, men der er
også en rekke tilfelle, hvor det’er vänskelig å fatslå enten
man skal regne forholdet til den ene eller den ånnen kate
gori. Og det har sin store betydning, fordi loven stiller
strengere krav for tillatelse til overføring enn for regulering
ellers. Nettop et sådant tilfellé forelå ved Skiensfjordens
kommunale kraftselskaps andragende om konsesjon. For
en vesentlig del av kraftselskapets planer var det omtvistet
hvorvidt man hadde å gjore med en almindelig regulering
eller også med overføring av vann fra et vassdrag til et
annet. Hovedstyret blev efter inngående drøftelse stående
ved å måtte konstatere overforing, og at da ikke de nød
vendige betingelser forelå for tillatelse. Det var imidlertid
klart for hovedstyret, at loven her ikke var tilfredsstillende
avfattet, og dette har også hovedstyret uttrykkelig uttalt
i en utredning til departementet. -
Så har vi reguleringsloven & 17,.7. Om den uttalte stats
ministeren endog de sterke ord, at det synes som om hoved
styret ikke var opmerksom på den. Å jo —vi var nok
opmerksom på den. Men hovedstyret leste den så, at den
ikke gir bestemmelse om, hvad der kan fatsettes i en kon
sesjon. Derimot om hvorledes. kongen kan dispensere fra
en konsesjon for de vannfalls vedkommende, som utnyttes
av norske kommuner til deres eget behov eller til innvå
nernes forsyning med kraft. Denne fortolkning blev også
uttrykkelig fremholdt for de interesserte, men det blev
tilsynelatende ikke hørt. Og med den forståelse jeg kan
ha av disse ting som jurist og som den der i 5—6 år. til
stadighet i første rekke arbeidet med disse spørsmål påstår
jeg,. at lovstedet ikke kan leses anderledes enn det blev
lest av hovedstyret. Men også her vilde en lovendring
være på sin plass, så der var anledning til i selve konse
sjonen å sette avgiften vesentlig ned eller frafalle den i for
hold til kommuner. ;
Som jeg har sagt ønsker jeg ikke videre enn det allerede
nu er gjort å opta nogen diskusjon om, hvorledes admini
strasjonen har håndhevet loven i de senere år. Det angår
for meget mitt eget virke som vassdragvesenets chef i
disse år. Ennu mindre vil jeg strides med statsministeren
om hans kommunale selskaps konsesjon. Men jeg må få
lov til å nevne et par enkelte ting allikevel utover, hvad
jeg allerede har sagt om denne konsesjon. Statsministeren
sa, at loven forutsetter inntil 15 pct. kraftavstdelse. Skiens
fjorden fikk 30 pet. Nu — loven uttaler likefrem, at der
kan fatsettes høiere procent enn 15, når almene hensyn
krever det. Trondhjems kommune fikk således *inntil 50
pet. i anledning av sin regulering i Nidelven ved en konse
sjon, som blev gitt for endel år siden og som statsmini
steren sikkert vil erindre. Det skjede av hensyn til de andre
kommuner, som kunde tenkes å ha bruk for kraft fra de
samme fall. Ganske det samme var tilfelle for Skiens
fjordens vedkommende, da andre kommuner gjorde krav
på å bli tilgodesett ved utbygningen av Hjartdola.
Endelig blev nevnt avgiften på 2 kroner pr. HK. Ja
den blev satt slik for alle fall i det hele vassdrag for den
kraft reguleringen skapte. En reguleringsavgift er jo nemlig
ikke knyttet til reguleringsanlegget, men til de fall som
får nytte derav, hvadenten det er kommunens eller pri
vates. Og forslaget til avgiftens størrelse var nødvendigvis
preget av Stortingets holdning i de dager. Men hoved
styret tenkte samtidig på den oftere nevnte $ 11,7 i
reguleringsloven, og at den gir kongen ’anledning til å lempe
på dette for deenkelte’fall, som brukes av en kommune
således som i lovstedet nevnt. Hovedstyret mente da som
ellers å være bundet av loven og å måtte følge den.
Når det er sagt, at kommuner er blitt uvillig behandlet
i de år, som ligger nærmest forut, forstår imidlertid jeg
ikke det. I tiden efter 1914 har norske kommuner anvendt
7 å 800 millioner kroner på utbygninger og elektrisering.
Det synes ikke å tyde på særlige vanskeligheter fra admini
strasjonens side overfor deres planer.
Der er meget enda å si om det emne, som her foreligger,
men jeg skal ikke nu gå videre. Jeg vil få lov til å slutte
der jeg begynte og uttale min glede over at statsminister
Gunnar Knudsen, som har så stor del i de konsesjonslover,
vi nu lever under, selv innrømmer ønskeligheten av å for
bedre dem efter hvad livet lærer oss. Dersom alle, som
her har innsikt og-interesse, vil. bruke sin erfaring og sin
evne til å rette på det, som bør rettes, vil det sikkert lykkes
å skape brukbare ordninger til gavn for den enkelte og for
landet. ! /
1. april 1927 TEKNISK UKEBLAD 117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
