Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 29. 20. juli 1928 - Ny metode for bestemmelse av vannføringen i naturlige og kunstige vannløp, av J. Aastad og R. Søgnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
de avleste motstander i beholderen. Er således elektrodens
motstand uten salttilsetning i beholderen a, ohm og i
måleprofilet a, ohm, er motstandskapasiteten %, og alle
Q
motstander målt i beholderen må divideres med dette for
holdstall for å bringes i overensstemmelse med de i måle
profilet målte motstander. Motstandskapasiteten er
konstant for samme beholder ved et og samme volum av
opløsningen og ved konstant anordning av elektroden, men
bør dog av praktiske grunner bestemmes ved hver vann
føringsmåling. :
I beholderen skaffer man sig nu kjente relative for
tynningsgrader, idet man med en gradert pipette tilsetter
forskjellige mengder av den saltopløsning, som skal anvendes
til vannføringsmålingen. Efter en tilsetning av c cm?
(kubikkeentimeter) saltopløsning til v liter vann får man
fortynningsforholdet f, = ———10053 og elektrodens mot—
stand ved denne fortynningsgrad avleses = a.. — Da normal
kurven må omfatte hele det intervall av fortynningsgrader,
som vil optrede under vannføringsmålingen, må man
begynne med ganske små tilsetninger, c < 1 cm?, og efter
hvert øke disse, inntil man er sikker på at kurven helt
dekker omhandlede intervall.
Ved en vannføringsmåling utgjør den anvendte mengde
saltopløsning en liten brøkdel:
av vannføringen, hvorfor
de optredende fortynningsgrader også blir meget små. Som
følge herav er det kun en forsvinnende liten del av salt
opløsningens ’ normalkurve, som kommer til anvendelse.
På grunnlag av en rekke forsøk har man funnet, at denne
del av normalkurven følger en matematisk lov, idet are
alet av de rektangler, som dannes av kurvens koordinater,
9: produkt av relativt fortynningsgrad og motstand, tiltar
jevnt med avtagende motstand.
Ved forskjellige tilsetninger, o til c cm? av den anvendte
saltopløsning har man skaffet sig de kjente relative for
tynningsgrader f, til f. og avlest de tilsvarende motstande
å» til a,, og man har da i henhold til ovenstående:
acr fr —ap f
£E Ronstamt
ap — Ar
eller da ap »f, = 0.
ac f.
EE = konstant
ap - A
For et vilkårlig punkt på kurven (a, f) har man
a . f år* f .
= E eller korrigert
apra aap ä.
a
med beholderens motstandskapasitet =
ån
a» f ar - f
S = hvorav
a—a apa
a »f. (a, e
—f=—C—C(—°——) eller da fc=——c—
a (ap ac) 100)
+v
10 M)
” a(ay—a,) 1000 - v
Av denne ligning fremgår, at når a, og ap er bestemt
er det tilstrekkelig å avlese motstanden a. ved en enkelt
tilsetning c cm? for å beregne fortynningsgraden f ved en
hvilken som helst motstand a, ’Dette er selvfølgelig en
stor fordel, idet det kan være nokså omstendelig å foreta
mange små tilsetninger ute i marken med den nøiaktig
hetsgrad som her fordres.
Innføres i ovenstående ligning (4) konstanten
a
C
(ap a.) 1000 - v
med sin tallverdi = k får man
po
å p
a
- Dette er asymptoteligningen for en likesidet hyperbel,
hvis centrum har koordinatene (0, (— k)) i det anvendte
aksesystem. Størrelsen k varierer for de forskjellige normal
kurver med styrken av den anvendte saltoplesning og gir
forsåvidt et uttrykk for denne. — a, varierer med vannets
temperatur og beskaffenhet.
Det må uttrykkelig bemerkes, at normålkurven efter
ligning 4 følger en likesidet hyperbel inntil en viss grense
forf. Denne grense har man ved forsøk funnet ligger omkring
en absolutt fortynningsgrad = 0,00006—0,00007 ved bruk
’åv: almindelig fint kjøkkensalt. For å være helt på den
’sikre side bør man dog ikke overskride en absolutt fortyn
ningsgrad = 0,00005. H
- Man har i ovenstående utredning forutsatt, at der
anvendes vann fra målestedet for opsetning av normal
kurven. Dette er ingen . absolutt nedvendighet, hvilket
også vil sees avformelen for konstanten k, hvor motstanden
a, i elvevannet er eliminert og således ikke influerer på
tallverdien k.
Saltets opløselighet varierer ikke meget med de optre
dende temperaturer i vannet og ligger omkring 36 gr salt
pr. 100 gr vann eller ca. 26 vektprocent. Har man en nogen
lunde mettet saltopløsning f. eks. 25 vektprocent og en
vannmengde v liter for opsetning av normalkurven, finner
man den maksimale tilsetning c cm?, som ikke ber over
skrides av ligningen |
025
C 0 00005
1000 v = ?
eller € — 0,2 v, hvor c angis i cm? og v i liter, hvorav
2 .
fe = HEV 00002 =
1000 -v— 1000 - v
den relative fortynningsgrad, som ikke bør overskrides,
når der anvendes en mettet saltopløsning.
Det bemerkes, at normalkurven også over den nevnte
grense for f. = 0,0002 relativ fortynningsgrad kan bereg
nes med tilstrekkelig nøiaktighet som en ny likesidet hyper
bel med centrum (0, (— k;)). Man må da foreta yderligere
1 å 2 tilsetninger av saltoplesningen for å bestemme den
nye konstant k,. Imidlertid blir motstandsvariasjonene
så små selv ved forholdsvis store tilsetninger utover c =
0,2 v, at denne nye hyperbel kun med vanskelighet kan
fikseres med samme nøiaktighetsgrad som den førstnevnte.
Det er derfor
å anbefale, at man ved vannføringsmålinger
(4)
284 TEKNISK UKEBLAD Nr. 29 - 1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
