Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 40. 5. oktober 1928 - „Teknisk-økonomisk usans“ - Celluloseindustrien og våre svovelkisgruber, av V. B. Lange
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
avhjelpe dalens kommunikasjonsbehov. — man skulde
slå to fluer med ett smekk.
- Samme år som Numedalsbanen blev besluttet, sluttet
verdenskrigen og man fikk snart nærmere kjennskap til
de veldige fremskritt som transportteknikken på veier
hadde gjort under krigens siste fase. Der blev da også
fra kyndig hold fremholdt at det ikke var nødvendig å
bygge banen av hensyn til Nore, med de transportmidler
som den moderne automobilindustri hadde utviklet og
ved utbedring av forhåndenværende veianlegg kunde
Nore-transportene avvikles med langt mindre utgifter
enn anlegget av en jernbane vilde medføre. — I 1920
blev disse spørsmål nærmere utredet bl. a. av Veidirek
tøren som fremholdt, at den lille befolkning i Numedal
kunde få sine kommunikasjonsbehov tilfredsstillende løst
med et moderne rutebilsystem, — /0og anleggsledelsen
ved Nore-anlegget erklærte på sin side at et veianlegg
fra Nesbyen i Hallingdal på billigste måte kunde greie
Nore-transportene. «Den tékniske videnskap» anviste her
løsninger hvorved et snes millioner kunde ha vært
spart, — men Regjeringen turde ikke foreslå, og Stor
tinget vilde ikke forandre en tidligere fattet beslutning.
Det hellige dyr måtte ikke rgres.
Lignende’ forhold har jo som bekjent vært tilstede
ved: andre av de jernbaner som har vært satt i arbeide
i den samme periode — vi nevner de mest iøinesprin
gende: Voss—Eide-banen og Flåmsbanen. Også ved
disse anlegg har teknikkens menn påvist at behovet
kunde løses på formålstjenlig måte og med betydelig
mindre utgifter uten jernbanebygning. Men hensynene
til distriktet, politiske løfter og allerede fattede stortings
beslutninger oprettholdt også i disse tilfelle «den teknisk
økonomiske usans». , S
— Særlig grellt kom dette frem under en foredrags
aften hvor en av våre mest erfarne og innsiktfulle
ihdustrimenn ropte ut et advarende ord om Flåmsbanen.
Det blev da av fremtredende bonderepresentanter fra
ditsriktet gitt tilkjenne at den engang; bevilgede jernbane
den vilde man ha, selv om der fremfgrtes aldri så gode
grunner for andre og bedre løsninger av kommunika
sjonsproblemene. ; | ;
Det er ikke vår mening med ovenstående linjer å
hevde nogenslags ufeilbarhet hos utøverne av «den tek
niske videnskap» de som alle andre samfundsborgere
eller grupper av sådanne kan selvsagt ta feil eller treffe
disposisjoner som kunde ønskes ugjort eller gjort ander
ledes og bedre. Men vi må protestere mot at denne
stand som har til opgave å omsette i det praktiske liv
de tekniske videnskaper, og som herunder forvalter lan
dets største p’röduktive’ ’ innretninger, skal gjøres til
syndebukk for de økonomiske missgrep som blev gjort
i en tid, da stort set den hele nasjon var synkvervet
med hensyn til sin gkonomiske fremtid. Hovedskyl
den for disse missgrep må vel ligge i et system for
offentlig administrasjon
som pulveriserer den personlige
myndighet såvelsom det personlige ansvar, og hvor de
mest vidtrekkende avgjørelser treffes ikke efter hensyn
til det som til enhver tid er det teknisk-økonomisk rik
tige, men efter hensyn til politiske kompromisser eller
uvilje til å omgjgre engang fattede beslutninger.
CELLULOSEINDUSTRIEN OG
VARE SVOVELKISGRUBER
Hr. redaktør.
I Teknisk ukeblad nr. 37 har De en redaksjonell ar
tikkel om «Den norske treforedlingsindustri». Artikkelen
slutter med en opfordring til interesserte- om å yde sitt
bidrag til en nyorientering ved å sende Dem innlegg
vedrgrende denne sak. .
Det er meget langt fra, at undertegnede pretenderer
nogensomhelst fagkunnskap på celluloseindustriens om
råde og forsåvidt kan det synes anmassende av mig å
blande mig i diskusjonen. Jeg vilda også kun inn
skrenke mig til å sette fingeren på en eneste liten detalj
i fremstillingen. av ’Sulfitcellulosen, nemlig råmaterialet
for syrefremstillingen. o ;
Det er et faktum, at en flerhet av sulfitfabrikkene
såvel i Norge som i Sverige anvender amerikansk svovel
til syrefremstillingen istedenfor kis, og dette til tross.
for, at mange av disse fabrikker
er utstyrt med kis
anlegg. Hvad er grunnen til dette påfallende forhold?
Jeg har nemlig aldri talt med nogen cellulosemann, som
ikke har innrømmet, at det er billigere å gå med kis
énn med svovel. Går manså disse folk på klingen og
spør hvorfor de ikke da anvender kis, så får man som
regel det svar at det er så meget greiere å bruke svovel.
Herom kan jeg vanskelig dømme, men er tilbgielig til
å tro at det er riktig, selv om man også kan treffe en.
eller annen celluloseingeniør som hevder, at driften faller
like. så grei med kis. . « | |
Men såvidt jeg forstår, så er det springende punkt
for sulfitfabrikkene idag ikke å spare sig mest mulig
bryderi, men å spare flest mulige utgifter. Hvis denne
slutning ikke er riktig, så kan det vanskelig sees, at
fabrikkene har nogen grunn til å klage. |
Det synes derfor å måtte være andre forhold tilstede
for å forklare den manglende interesse for anvendelsen
av kis. Enkelte cellulosefolk nevner således, at de er
bange for at kvaliteten av deres sulfitmasse vil lide ved
anvendelsen av kis.
: Hvis dette skulde være tilfelle og
spesielt hvis det skulde være tilfelle i en sådan grad,
at prisen på produktet faller, ja da må man naturligvis
bøie sig. Jeg har imidlertid aldri hørt nogen bestemt
uttalelse for at massen virkelig skulde bli av ringere
kvalitet ved anvendelse av kis enn mindre set noget bevis
herfor, og jeg er tilbøielig
til å tro at det mere er en
følelsessak og en iøvrig naturlig engstelse for å overgå
til nye driftsmetoder, mår den gamle teknisk set funk
sjonerer tilfredsstillende. ;
Imidlertid kan jeg meddele som et faktum, ’åt den
sulfitfabrikk i Sverige, som er bekjent for å ha den
fineste kvalitet lettblekt masse og derfor opnår overpris,
i en rekke år har anvendt Killingdalkis og fremdeles
anvender den. Nu vil jeg selvsagt ikke påstå, at dette
skyldes kisen; men det synes dog å bevise, at kisen ikke
er nogen hindring for fremstilling av et førsteklasses
produkt. i
Et tredje momient, som man hører anført til forklaring
av manglende interesse for kisdrift, er/den omstendig
het, at kisanleggene sies å være i en dårlig forfatning
og trenger gjennemgripende reparasjon, dels at det
394 TEKNISK UKEBLAD Nr. 40 - 1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
