Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 46. 16. november 1928 - De norske selskapers kulldrift på Svalbard og Svalbardkullenes rasjonelle utnyttelse (slutning), av C. R.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
duksjon herav utgjøre 95000 tonn og hertil må legges
Oslo gassverks produksjon, som for 1926 — driftsberet
ningen for 1927 foreligger ennu ikke — utgjorde ca. 26 500
:tonn, tilsammenlagt således fra disse to hjemlige verker
121 500 tonn eller 17 000 tonn mere enn Oslos hele konsum,
så man i tilfelle måtte regne med avsetning også til de
øvrige byer ved Oslofjorden og enda forutsette, at all
import av utenlandsk koks måtte ophøre, hvad neppe
vil skje. Den engelske gasskoks har et godt navn hos oss
og er godt innarbeidet, så den blir ikke lett å utkonkurrere
for halvkoksen. Forøvrig må man regne med avtagende
konsum av gasskoksen, idet tendensen går i retning av å
bruke mere av den tunge koks, cindersen. Det er således
tilfellet i Sverige, hvor t. eks. i Stockholm praktisk talt
all import av gasskoks er avløst av cinders, og våre kull
importører oplyser, at det går i samme retning også hos
oss. Man kan si, at under slike forhold får man gjøre koks
oljeverket mindre, t. eks. for den halve produksjon, men
som komiteen bemerker bør det ha den foreslåtte størrelse
for å sikre en passende kapitalforrentning.
Kingsbay-komiteen oplyser å ha underkastet også de
øvrige lavtemperaturdestillasjonssystemer, hvorav der er
fremkommet en mengde i den siste tid, undersøkelser, men
har befunnet Plassmanns å være den beste. Efter medde
lelser i dagspressen fra komiteen foregår de nu avsluttende
forsøk med Kingsbay-kullene efter dette system i Duisburg
for å fastslå dets endelige tekniske utførbarhet. Disse vil
imidlertid ikke kunne forandre de ved dette system frem
stilte produkters beskaffenhet, således heller ikke koksens,
som er og vedblir å være en halvkoks. -
Imidlertid er der i det aller siste år fremkommet en ny
destillasjonsprosess, som synes også å burde komme i
betraktning og fortjene å bli prøvet, når spørsmålet om
Svalbardkullenes rasjonelle utnyttelse skal avgjøres. Denne
prosess skyldes en belgisk ingeniør, J. Pieters, som har arbei
det dermed siden 1919,0g den synes i sig å forene fordelene
ved både lav- og høitemperaturdeétillasjonsprqsessene uten
å være beheftet med disses mangler, og spesielt bør det
fremheves at der ved denne prosess fremstilles en utmerket
fast stykkoks, som synes å ville bli en ganske annen konkur
rent enn halvkoksen for både den almindelige gasskoks og
for cinders. De første meddelelser om denne prosess finnes
offentliggjort i det franske fagskrift Le Genie civil for 25.
juni og 1. oktober f. å., hvorfra vi har hentet følgende beskri
velse og oplysninger supplert med endel på direkte henven
delse til hr. Pieters erholdte. Disse synes å vise at man her
står overfor en gånske heldig løsning av problemet i både
teknisk og økonomisk henseende. Som før nevnt får man
som hovedprodukter ved lavtemperaturdestillasjonen, hvor
en temperatur av 550*—5600* C. anvendes, et stort utbytte
av tjæreoljer og en halvkoks av løs, svampet beskaffenhet.
Ved høitemperaturdestillasjonen, sådan som den sedvanlig
drives i retorter med en temperatur optil 12007 C, vil man
få et mindre utbytte av tjæreoljer, idet de først avdestillerte
oljer ved å komme i berørelse med de glødende retortvegger
og den glødende koks delvis vil bli spaltet (,,craqued”) i
stoffer av mindreverdig karakter, mens koksen ved koksende
kull blir fast og god, og dertil vinner man endel ammoniakk.
Pieters’ prosess benytter en temperatur av 950 C (se dia
grammet i fig. 2) og kan gå op til 1200? C når det ønskes,
og er således nærmest en høitemperaturdestillasjonsprosess.
For nu å undgå at de ved ophetning til 550* C avdestillerte
oljegasser skal spaltes ved overhetning, har han konstruert
sin ovn således at disse. gasser straks ledes vekk til konden
sasjonsanlegget, og han opnår på denne måte samme store
oljeutbytte som ved lavtemperaturdestillasjonen; denne side
av saken synes altså løst rett og slett som et Columbi egg.
Ved den videre ophetning utdrives så de i koksen gjenværende
flyktige bestanddeler, hvoriblandt også ammoniakken, og
når temperaturen har nådd 950? C, får man som endeprodukt
en ren, fast koks. Er utgangsmaterialet ikke koksende kull
må helst sådanne iblandes, men hvor hertil ikke er anled
ning kan man også — ved brikettering med tilsetning av
litt tjæreprodukt og derpå følgende enkelt omdestillasjon,
hvorunder mesteparten av tjæretilsetningen gjenvinnes, —
av sådanne kull fremstille en fast koks. Pieters nyttiggjør
også de betydelige varmemengder som de fremstilte pro
dukter, koks og gass, har. Det vil være kjent fra lysgass
verkene at så gjøres ikke der. Koksen t. eks. rakes glødende
ut av retortene og sprøites vann på for å slukkes. Pieters
lar både gassenes og koksens varmemengde komme selve
destillasjonsprosessen tilgode og kan derfor nøie sig med
mindre brensel til ophetning enn nogen annen destillasjons
prosess. Koksen forlater således ovnen med en temperatur
av kun 50? C og gassene vel 1002 C. Ovnens drift er selvfelgelig
kontinuerlig. Fig. 3, hentet fra det franske tidsskrift, viser
ovnens konstruksjon; prosessens forløp er følgende:
Kullene føres ved hjelp av et begerverk eller annet auto
matisk
’transportmaskineri op til ovnens overste del, hvor
de styrtes i beholderen A,
-som danner forlengelsen av det
vertikale retortkammer B, hvori kullenes ophetning og
destillasjon foregår og som nederst er tett tillukket. Hver
ovn har et visst antall sådanne. kammere anordnet kon
sentrisk. Oventil vil kullmassen selv danne tilstrekkelig
tetning under driften. Ved en skyver C kan hvert retort
kammer isoleres, hvis det av en eller annen grunn er på
krevet.. Kullenes nedsynkning i kamrene reguleres ved
koksens uttagning i bunnen av ovnen. Temperaturen.
i
kamrene stiger gradvis nedover, hvorfor kullene under sin
synkning blir jevnt ophetet, et moment av særlig betyd
ning for et høit utbytte av både oljer og koks. Denne jevnt
stigende temperatur har Pieters opnådd ved en særegen
konstruksjon av de i kammerveggene innbyggede varme
kanaler E, hvori flammene uavladelig tvinges til å forandre
retning og derved hurtigere må avgi sin varme til veggene.
Når kullene har sunket omtrent %/5 ned og er nådd til F,
hvor den største temperatur hersker, er destillasjonen fer
dig og den da glødende koks blir under sin fortsatte ned
synkning avkjølt, idet den avgir sin varme til de i veggene
innbyggede regenerativkanaler, hvorigjennem brenselgassene
strømmer og ophetes på sin vei til forbrenningsrummet, og
til de gasser som gjennemstrømmer koksmassen selv op til
F. Når koksen derefter tas ut ved registrene G og H, er
den blitt avkjelt til under 50? C. |
De gassformige destillasjonsprodukter strømmer efter
hånden som de avgis fra kullene, straks uten å bli utsatt
for overhetning gjennem :de mange åpninger I i kammer
veggene inn i samlekanalen K, hvorfra de så gjennem roret
L strømmer ut i hovedledningen til kondensasjonsanlegget.
Den for retortkamrenes ophetning nødvendige gass pas
serer først de ovenomtalte regenerativkanaler, hvorved den
blir ophetet på forhånd, og tilføres derefter ovnen på de
to steder M og N således som pilene viser. Den for forbren
ningen fornødne luft blir også ophetet på forhånd, idet den
først må passere det i ovnens øverste del innbyggede rør
system, som omstrømmes av de utgående brenselgasser og
derved optar størsteparten av disses varme, og derefter til
førées den gjennem vertikale kanaler til rummet O, hvor den:
treffer sammen med brenselgassene fra M og N og hvor.
således forbrenningen finner sted. Da det er her at den stør-
462 TEKNISK UKEBLAD Nr. 46 -.-1928
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
