Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 10. 8. mars 1929 - Papirindustriens tekniske forening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
et svovelanlegg. Foredragsholderen meddelte at et kis
anlegg for en middels stor sulfitfabrikk kommer på ca.
264 000 kr., mens et tilsvarende anlegg for svovel kun
, vil koste 65 0C0 kr. Når det imidlertid taes i betraktning
at man ved et fullt moderne kisanlegg med nuværende
kispriser og en ikke altfor ugunstig beliggenhet kan inn
spare 3,70 kr. pr. tonn cellulose, således som taleren
hadde hatt anledning til å konstatere, kunde han — ut
fra sin egen erfaring — anbefale de av sine kolleger
som ennu ikke hadde kisanlegg å ta under overveielse
en overgang fra svovel til kis.
Direktør Lange fikk derpå ordet. Som ikisprodusent
’ var han meget interessert i det omhandlede spørsmål.
Efteråt han for lengere tid siden var blitt gjort opmerk
som på at en overgang fra bruken av utenlandsk svovel
til norsk kis vilde linnebære en besparelse for sulfitcellu
losefabrikkene av over 3,00 kr. pr. tonn cellulose, hadde
det forbauset ham at ikke samtlige fabrikker var gått
over til bruken av kis. Da han imidlertid ikke var fag
mann eller sat inne med begrunnet viden på cellulose
området forstod han derfor at der også måtte gjøre sig
andre momenter gjeldende enn nettop nevnte besparelse.
Han vilde derfor takke for at der var gitt ham anledning
til å møte og påhøre dette foredrag som han selvfølgelig
hadde fulgt med den største interesse.
Da han trodde det kunde interessere församlingen
vilde han få fremkomme med endel tall og oplysninger
angående kis og svovelproduksjonen. Verdensproduk
sjonen av kis var i 1910—11 omkring 4,21 mill. tonn. Efter
1912 begynte den å stige sterkt inntil den ved verdens
krigens utbrudd i 1914 var nådd 6 mill. tonn. Under krigen
fait den sterkt men er nu igjen oppe i ca. 5 mill. tonn. Herav
leverte Norge i 1912 ca. 450 000 tonn. Produksjonen for
1928 er angitt til 715 000 tonn, men er antagelig neppe
mere enn ca. 620 000 tonn. Verdensproduksjonen av
svovel andrar til 2’/2 mill, tonn, hvorav fra Italia 230000
tonn og fra Amerika 2% mill. tonn. Amerikas svovel
produksjon har igått frem med kjempeskritt på bekost
ning av Italias som tidligere leverte omtr. halvparten av
verdensforbruket. Med hensyn til pnisene for kis med
delte direktøren at der i 1860 betaltes en pris av 10
pence pr. unit svovel som efterhånden og jevnt sank til
6 pence i 1914 umiddelbart før krigen. For norsk kis
opnåddes straks efter krigen en pnis av 36 kr. per. tonn.
Idag opnåesl ikke mere enn 21 kr. eller omtr. samme pris
som før krigen. Grunnen til at man idag kan kjøpe kis
til førkrigspris er innførelsen av moderne maskiner og
rasjonalisering av driften. — Hvis samtlige norske sulfit
fabrikker gikk over til å anvende kis istedenfor svovel
< vilde dette bety et innenlandsk forbruk av ca. 40000 tonn
kis, en kjærkommen øikning for våre kisgruber.
Taleren henstillet tilslutt til de interesserte fabrikker
ved avgjørelsen av spørsmålet, om mulig også å ta .de
nasjonaløkonomiske hensyn som saken fortjener.
....
Ingeniør Børresen uttalte sin tilslutning til innlederen
jog minnet om at man ikke måtte tape motet seiv om
kisanleggene til å begynne med hadde voldt vanskelig
heter. Han fremholdt betydningen av den store høide
på de moderne ovner, de bør på ingen måte være under
5 etager, helst 7.
Ingeniør Hansen var på ingen måte begeistret for
kisanleggene. Der var store driftsulemper og repara
sjonsomkostninger forbundet med disse. Han var ikke i
tvil om at man under ellers like forhold vilde opnå en
bedre kvalitet ved kokning med syre fremstillet av svovel
enn av kis. Han fremhevet videre den store ulempe det
medførte at kisovnene ikke således som svovelovnene
kunde stoppes om søndagene.
Ingeniør Knobel holdt ubetinget på kisovnene. Be
sparelsen ved disse var så betydelig at man ikke kunde
se bort herfrå. Man må ikke opgjøre sig sin mening
efter de gamle Herreshofsovner men efter de moderne
7—9 etasjes ovner. Han erklærte at han med glede vilde
gå over til kis om han bare hadde de fornødne penger
hertil.
Overing. Th. Folin, Sverige, klaget over de store
ulemper han hadde ved sammensintring av kisen såsnart
temperaturen skulde holdes så høi som nødvendig for
mest mulig å hindre dannelsen av SO3 i kisovnen. Han
spurte foredragsholderen om dennes erfaring hermed og
om han visste om noget middel til å forebygge dette.
Som det nu var måtte han stoppe ovnene 2—3 ganger
i uken for renskning. I det hele tatt var reparasjons
omkostningene øket adskillig sterkere enn han hadde
ventet efter igangsetning av kisanlegget-
Overing. Ormell innrømmet at sintring av kisen til
sine tider også hos ham kunde volde besvær for driften,
uten at han hadde vært istand til bestemt å konstatere
årsaken. Han mente at det antagelig lå i kornstørrelsen
av kisen. Han fremholdt at det vilde være ønskelig, at
den nuværende vanlige kontraktbestemmelse om toleranse
av 10 % overstørrelse blev satt ned f. eks. til 2 % og at
der innføres samme bestemmelse for underkorn. Han
innrømmet at den høie temperatur som han anbefalte å
holde i de moderne kisovner for å minske dannelsen av
SO3, gir en naturlig fare for øket sintring av kisen.
Teknikerukens 2. og 3. dag var viet den mekaniske
tremasse og tømmerets kvalitet.
Første foredragsholder var forstkandidat Kaare Ner
gaard, som ved Ås landbrukshøiskole efter opdrag av
forskningskomiteen har drevet laboratorie-undersøkelser
vedrørende granvedens opbygning og egenskaper, spesielt
med tanke på dens anvendelse som råmateriale for papir.
Særlig har han utført en mengde fibermålinger i granved
av forskjellig vekst, av toppved og rotved samt i prøver
tatt i forskjellig avstand fra marven. Resultatet av disse
målinger er at man får den lengste fiber av hurtigvoksende
trær. Toppstokk gir lengere fiber enn rotstokk og det har
vist sig at fiberens lengde øker med avstanden fra marven.
Den såkalte bakhunved fra sagbrukene skulde derfor med
hensyn til fiberlengde være det beste materiale.
Direktør Bergmann, Finnland, fant at en tømmerkvali
tetsbestemmelse efter fibrenes teoretiske lengde som av
foredragsholderen antydet ikke vilde være av nogen prak
tisk betydning. Seiv om der i hurtigvoksende yteved var
ekstra lange fibre av både 3 og 4 mm lengde, vilde disse
dog innen de kom frem som ferdige cellulosefibre antagelig
ikke holde mere enn den almindelige gjennemsnittslengde.
Dette på grunn av den voldsomme prosess som veden blev
underkastet i flishugger og desintegrator. Han hadde ved
sitt laboratorium latt foreta nøiaktige målinger og. var
kommet til at den ferdige cellulosefiber gjennemsnittlig
ikke var mere enn 0,8 mm og da vil det være av liten betyd
ning om de oprinnelige fibre er 2 eller 4 mm.
Professor Schmidt-Nielsen meddelte at han ved Høi
skolens laboratorium i Trondhjem har arbeidet med r å
finne en brukbar og bekvem prøvemetode for cellulose til
forhåndsbestemmelse av den nødvendige mengde klorkalk
til blekning av cellulosen. De nu almindeligst anvendte
metoder så som Enso, Bergmann og Johnson—Person
metodene gir efter hans mening ikke nøiaktige tall og er
alt for omstendelige. Han har under forsøkene anvendt
en krommetode som imidlertid ennu ikke er ferdig utar
beidet, men som han håpet vilde føre til en lettvintere og
nøiaktigere bestemmelse av den nødvendige klormengde.
Ingeniør Per Klem fikk derpå ordet til en redegjørelse
for en rekke i stor stil anlagte slipningsforsøk, som under
hans ledelse er utført dels ved Viul tresliperi, dels ved
Granfos bruk og Hunsfos fabrikker.
Hans første foredrag omfattet nærmest en historisk
oversikt over treslipningens velkjente historie og utvikling
fra de første famlende forsøk inntil nu, samt referat fra en
rekke slipningsforsøk utført for en del år siden av professor
Kirchner. Han påviste herunder den store maskinelle
utvikling denne industri hadde gjennemgått fra de små
enkle slipeapparater med håndpress, inntil nutidens kjempe
apparater for magasinslipning. Til tross for denne maski
nelle utvikling har den rasjonelle ledelse av selve fabrika
sjonsprosessen næsten vært stillestående, idet den omtrent
utelukkende har vært bygget på vedkommende sliperi
bestyrers personlige erfaring og opfatning av hvordan
8. mars 1929 TEKNISK UKEBLAD 99
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
