Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 32. 9. august 1929 - Høie elektriske spenninger og luftelektrisitetens utforskning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
tredje kjede hadde 28 isolatorer. Denne ujevne fordeling
av isolatorene blev valgt for å muliggjøre utladninger
kun ved gnistbanen, hvor de var tilgjengelige for obser
vasjon. Den ene antennehalvdel tjente samtidig som av
leder for å tilføre måleinstrumentene de av metallnettet
optatte elektriske ladninger. Måleanordningen var
anbragt under det sted hvor ledningen hadde minste
avstand fra jorden. Da isolasjonstapene kunde undgåes
ved tilstrekkelig lange isolasjonskjeder kom det hoved
sakelig an på å minsike strålingstapene som spiller en
avgjørende rolle ved de høie spenninger og de relativt
lave strømstyrker.
Strålingstapet avtar med stigende radius hos en leder,
og ledningen fra nettet til måleapparaturen måtte derfor
gjøres så tykk som mulig. For å opnå dette uten en.
urimelig vektøkning blev antennelinen overtrukket som
et perlekjede med tynnveggede og kantløse, hule metall
legemer, hvis diameter økedes i forhold til den med
minsket j ordavstand voksende feltstyrke (se begge figu
rer). Måling av spenningen og øvrige iakttagelser
utførtes fra et nærliggende «lynsikkert» metallhus. Der
frå kunde en under det siste strålebeskyttelseslegeme
opstillet gnistbane reguleres. En bestemmelse av felt
styrken ’mellem antenneende og ,jord viste sig umulig,
idet der ved stråling dannedes en jonisert tåke, som
nettop ved høie spenninger helt forstyrrer den normale
feltfordeling.
På grunn av forskjellige vanskeligheter, som opstod
ved monteringen i det utilgjengelige terreng, blev
anlegget først ferdig i slutten av august. Dette
berodde vesentlig på et uhell ved montasjen, som for
årsakedes ved glidning av en linjeklemme, hvorved det
næsten ferdige anlegg fait ned i dalsenkningen. Derved
styrtet den i midten ophengte isolatorkjede på 10 isola
torer fra en høide av ca. 60 meter ned i dalbunnen. Da
man ingen reserveisolatorer hadde og det heller ikke var
mulig å vente på en ny forsendelse, blev isolatorene efter
fjernelse av de tilbuklede plateskjermer påny innbygget,
efter at en prøve hadde vist at de i mekanisk henseende
ingen skade hadde tatt ved nedstyrtningen. — Ved slike
forsinkelser gikk tordenværenes hovedperiode unyttet
forbi, dog gikk under arbeidet et tordenvær over det på
det nærmeste driftsferdige anlegg, hvorved man tydelig
kunde se at det tilstrepte mål kunde nåes på denne måte.
Fig. 2.
Isolatorkjeden ved
gnistbanen.
Gnistene slår
over fra de store
cylindre.
Den maksimale lengde av gnistbanen var 4,5 meter.
På denne avstand inntraff lett overslag. Under torden
værets høidepunkt inntraff omtrent et overslag i sekundet
med bemerkelsesverdig regelmessighet i ca. 30 minutter.
De tyske forskeres erfaring fra en hjelpeantenne, og fra
fjernere tordenvær for det store anleggs vedkommende
hadde vist at ved så tette overslag var det alltid mulig
å øke gnistbanen til omtrent den dobbelte lengde innen
man kom til grensen for overslag. Da det ikke var mulig
under tordenværet å øke lengden av gnistbanen, kan som
opmålt minimalspenning kun angies 2,3 millioner Volt,
hvilket tilsvarer en gnistlengde på 4,5 meter mellem
spisser.
.Efter disse foreløbige resultater lot man anlegget stå
over vinteren, for å taes i bruk næste år.
Forsøk i 1928 —; 10 millioner Volt.
Forsøkene i 1927 hadde vist at det bare fordredes en
forlengelse av isolatorkjedene for å opnå en ytterligere
spenningsstigning.
Da arbeidet blev gjenoptatt i slutten av mars, blev
isolasjonen på hver side forhøiet til ca. 40 isolatorer.
Nedhengningen valgtes således at trekkbelastningen nor
malt var 1500—2000| kg og ved sterke stormer og snelast
steg til omtrent det dobbelte.
Kort efter istandbringelsen iakttokes ved et tordenvær
spenninger på ca. 5 å 6 millioner Volt. — Allerede ved
begynnelsen av dette tordenvær skadedes en isolator i
nærheten av den siste store strålingsbeskytter, forinodent
lig ved lynslag. Armen på gnistbanen var nettop forhøiet
og berørte isolatorkjeden omtrent på første tredjedel så
utladningen måtte ta veien tett langsmed kjeden og
fikk derved et støttepunkt på den indre kappe av en
isolator og derfrå slog den over direkte gjennem skjer
men til jordingsarmen. Derved utsprengtes et stort skår
og også isolatorens midtdel blev splintret. Da det var
z
’*v * ’? ’ <!?! *?/ ’ ><V> x’• * \‘‘ M
324 TEKNISK UKEBLAD Nr. 32 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
