Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 32. 9. august 1929 - Undervisningen i autoteknikk, av A. R. - Høie elektriske spenninger og luftelektrisitetens utforskning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
visningen også burde fortsette i sommermånedene og
dessuten utdannelsestiden reduseres til f. eks, 1 år (som
i Sverige) eller helst 2 år.
Interesserte var förleden innbudt til å bese skolen,
som for tiden har lokale hos firmaet Sørensen & Bal
chen A/S. Man fikk det aller beste inntrykk av under
visningen og av de ferdigheter elevene allerede efter et
knapt års arbeide hadde erhvervet sig.
Skolen søker nu om bidrag fra det offentlige og det
er å håpe at de avgjørende instanser her ikke vil vende
det døve øre til — tross tidenes pinaktighet.
A. R.
HØIE ELEKTRISKE SPENNINGER
OG LUFTELEKTRISITETENS UTFORSKNING
Det utmerkede svenske «Teknisk tidskrift» bragte i et
av sine siste nr. en foreløbig redegjørelse for en rekke
meget interessante forsøk på en nærmere utforskning av
de atmosfæriske utladninger, som utføres*ay tyske for
skere i nærheten av Lugano. Med tidsskriftets og forfat
terens tillåtelse gjengir vi her artikkelens vesentlige inn
hold.
Helt fra Franklins forsøk vet man at der ved torden
vær kan optre ekstremt høie spenninger. Allerede av et
lyns lengde kan man danne sig et begrep om den used
vanlig høie spenning.
De i den siste, tid ofte utførte eksakte målinger av de
luftelektriske spenninger har vist feltstyrker av op til
flere hundretusen Vo.1t/m så at der allerede ved den lett
tilgjengelige høide av hundre meter finnes et potential
mot jord av 5—30 millioner Volt.
Ved Carnegie instituttet i Washington er det lykkes
Brett og Tuve med spesielle apparater å opnå en spen
ning av ca. 5 millioner Volt. I Tyskland har forskerne
A. Bräsch, F. Lange og C. Urban fra det fysiske institutt
ved universitetet i Berlin ved å gå ut fra Franklins
eksperiment, gjort forsøk for å finne ut hvor langt det
er mulig å beherske sådanne spenninger ved hjelp av
moderne tekniske hjelpemidler. Både tyskerne og ameri
kanerne har opnådd å fremstille meget hurtige katode
stråler av en sådan art som hittil kun har vært tilgjen
gelige i radium, hvorved det skulle være mulig å foreta
atomspaltninger i langt større målestokk enn hittil.
Selvom tyskerne ikke har vært ubekjent med å for
høie de teknisk med transformatorer opnådde spenninger
på 1,5—2 millioner Volt, har det ikke lykkes dem å til
veiebringe dertil nødvendige midler, da det forøvrig ikke
föreligger noget umiddelbart teknisk behov for en videre
stigning av spenningen. De nedenfor beskrevne forsøk
er imidlertid muliggjort ved bistand av firmaene Brown
Boveri, Mannheim, Steatit—Magnesia A.G., Holenbrunn
A.G. fur Seilindustrie, Mannheim-Neckarau.
Forsøk i 1927 — 2,3 milloner Volt.
De tyske forskere utførte første gang i 1927 ved
Monte Generoso ved Lugano i Schweiz forsøk for å
opnå ekstremt høie elektriske spenninger med luftelek
trisitet. Monte Generoso viste sig å være særlig heldig
på grunn av de gode transportmuligheter og de ofte
iorekommende tordenvær.
Til opsamling av luftelektrisiteten anvendtes et med
spisser forsynt flere hundre kvadratmeter stort metallnett,
som måtte plaseres på størst mulig avstand fra jordover
flaten for å opnå høi spenning. Befestelse av dette nett
ved drager eller ballonger kunde ikke komme i betrakt
ning, da den slags hjelpemidler på grunn av sin upålite
lighet nettop ved tordenvær utelukker et sikkert og ufar
lig arbeide.
På grunn herav valgtes en fast ophengning av nettet
med en bæreline fig. 1 som utspentes fritt mellem to
fjelltopper på samme måte som en antenne. Spennvidden
var 600’ meter, høiden av det i midten ophengte nett ca.
80 meter. Linen var ved endepunktene isolert med kjeder
av steatit-motor-isolatorer for en likestrømspenning av
2,5—3 millioner Volt. — Der måtte stilles de største for
dringer til isolatorene både i mekanisk og elektrisk hen
seende. De ekstremt høie spenninger i forbindelse med
de ventede lave strømstyrker fordret en meget stor isola
sjonsvei, som også skulle bibeholdes ved sterkt regnvær.
Isolatorenes krypelengde må altså være av en tilsvarende
lengde. Ved samtidig forekommende høi elektrisk og
mekanisk påkjenning har den almindelige hengeisolator
tilbøielighet til å få gjennemslag på steder med høi
mekanisk påkjenning. Denne omstendighet må i dette
tilfelle påkalle spesiell opmerksomhet, da ’man på grunn
av anleggets utsatte beliggenhet må regne med at den
ofte blir truffet av lyn. Anleggets lengde og vekt med
førte store strekkspenninger i ophengningspunktene.
Hertil kom også at nedhengningen ønskedes så liten som
mulig for at man ikke skulde miste noget i høide, sam
tidig med at den sterke vind som gjerne optrer på fjell
topper, fordrer en stor sikkerhetsfaktor. For øiemedet
blev der benyttet en steatitisolator hvis konstruksjon vi
ikke her skal komme nærmere inn på. For å undgå dan
nelse av et sammenhengende vannskikt ved regn og tåke
blev de anvendte isolatorer dyppet i paraffin.
Isolatorkjeden ved gnistbanen (se fig. 2) bestod av
25 isolatorer med en lengde av ca. 7 meter, isolator
kjeden inntil metallnettet bestod av 10 isolatorer og den
/sola torer
Isolatorar Hai r>N>00—’—’/fy’
’jpanningsmctoare /<
sgrt>g//^/75/7ug /s
Fig. 1.
Nettets ophengning
mellem to fjelltopper.
9. august 1929 TEKNISK UKEBLAD 323’
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
