Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 41. 10. oktober 1929 - Ingeniørens stilling i teknikkens tidsalder, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
T T Nr-41
Teknisk Ukeblad
76. ÅRGANG
DEN POL
YTEKNISKE FÖRENING
REDAKTØR: THV. HOLMBOE. INGENIØR. M. N. I. F.
10. OKTOBER 1929
INNHOLD:
..Ingeniørens stilling i teknikkens tidsalder. Innvielsen av Studentersamfundets nybygg i Trondhjem. Opfinnelsen av den elektriske glødelampe
for 50 är siden. Et interessant nybygg i Oslo. Olje- og petroleumsprisene. Nye norske standardblad. Litteratur. Foreningsefterret
ninger. Notiser.
IlllllllllllllllllllllllllllUlllllllllillllllllllllllllllllllllllllllllillllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllll11111111111111111111111111111111111111 l
INGENIØRENS STILLING I TEKNIKKENS TIDSALDER 1)
Av professor dr. Edgar B. Schieldrop.
~Vi lever i teknikkens tidsalder”. Frasen er nu så forslitt
og banal at den praktisk talt bare kan bcnyttcs i foredrag.
Men dette forhindrer jo ikke at den er riktig. Den er utvil
somt så riktig og sann at man bare kan beklage at den ved
overdreven bruk har tapt sin kraft og evne til å meddele
inntrykk. Man kan ikke på nogen bedre måte karakterisere
vår epoke i fem ord.
En dikter kunde muligens samle disse millioner detaljer
til én samlet, overveldende massevirkning, å gi det helc liv
gjennem de tusen lyd, som stiger op fra det hele. Den travle
støi fra arbeidsplasser og fabrikker, støi av metall mot metall,
hjul mot hjul, stemplenes rytmiske slag, varsko fra klokker,
horn og sirener, syngende tråde, hvinende wincher og wire.
Ja, la ham komme denne seende og malende dikter å gi oss
det helc samlet, levende og på en gang og vi har et billede
av dette aldri hvilende kjempeapparat i den arbeidende
menneskehets tjeneste som vi kaller teknikken av idag.
Hvad er så denne „teknikk” som så kjempemessig
ruver i tidsbilledet, at selve tidsalderen tar navn av den,
at vår historiske epoke kun er det den er gjennem den?
Det er kanskje en mangel på savoir vivre å fremkaste et
slikt spørsmål i denne forsamling. Det er jo nettop denne
teknikk, slik som den fortiden dyrkes og blomster her i
Norden, som er kallet til stevne her idag. Det er jo denne
jagende rastløse, men også vel gjennemtenkte, godt planlagte,
denne sløiende, larmende men dog først og fremst i det stille,
intenst arbeidende teknikk, dens menn som Kronborg,
den gamle ærverdige grand seigneur, idag, med en overdådig
gest men ikke uten en bekymret hoderysten, har innbudt
til å ta plass i sin praktfulle riddersal.
Overveldende vilde dette inntrykk i sannhet være, men al
likevel bare et grovt sanseinntrykk av det ytre, materielle
apparat. Og dette er ikke den eneste, knapt nok den væsentlig
ste, mest imponerende side ved saken. For dette som tegner
sig på vår, av fatasien inspirerte netthinne er bare en ma
terialisert tanke. Det hele er skapt og holdes levende av en
åndens gnist. Og, for å tale med Henry Poincare. „C’est
cette lueur qui est tout”.
En nytteløs, hensiktsløs ophopning av materielle ting vilde
hele dette vidunderlige apparat være, hvis det ikke fra
minutt til minutt innblåstes liv av en retningsbestemmende,
organiserende, vidende vilje. Og bæreren av dette retnings
bestemmende, livgivende element hvem er det: det er vårt
århundredes ingeniør. Ingeniørens kunnskap og erfaring
og innsikt og den større, samlede viden som ligger støttende
og fornyende bakom i vårt umistelige felleseie i den tekniske
tradisjon, som ligger bevart mot uforgjengeligheten i våre
biblioteker og institusjoner det er dette som er nervene
og hjernevindingene i teknikkens koloss. Eller rettere:
det er denne kombinasjon: det universelle tekniske apparat,
og de tusener på tusener av ingeniører som holder dets
levende pulsslag ved like som er teknikken av idag—det
mektigste, fineste best betjente verktøi til nyttig arbeide
som hittil er frembragt på denne jord, den største tjeneste,
den største, den mest omfattende „service” som nogensinne
er stillet til menneskehetens disposisjon.
Er det ikke så littfor elementært, litt under vår verdighet,
å beskjeftige oss med et slikt spørsmål: hvad er teknikken
av idag? Vi vet det på en måte. Ungdomstidens studier
og manndommens praktiske arbeide har lært oss hvad
teknikken er på vårt eget felt og gitt oss adskillig orientering
om det som ligger omkring og utenfor. Men la oss medgi
det der skal dog adskillig fantasi og virkelighetssans til
for å gripe i et enkelt, klart og favnende vidsyn det som
teknikken av 1929 er i sin hele gigantiske totalitet.
Der skulde en dikter som Bjørnstjerne Bjørnson til for
å fortelie oss, slik som han gjorde det i sitt skjønne Abeldikt,
hvad matematikken er, fortelle det slik som en fagmatema
tiker aldri kunde gjøre det. Og slik er det vel også her.
Det er en opgave for en intuisjonens genius å male et ord
billede av verdensteknikken idag. Han vilde kanskje føre
oss op på et høit sted og utfolde jordens flate for våre føtter,
med hav og land, slik at vi kunde se alt. Se gruber og fabrik
ker, dammer og kraftverker, kaier og kraner; kommunika
sjonenes levende strømnett, ekspressenes larmende jag over
skinnene og automobilenes gummigang over chausseene,
havets måker og luftens stålfugler, fra den minste hostende
motorskøite til atlanterens flytende byer. I visjonær mot
tagelighet vilde han la oss fornemme de varslende signaler,
de talte ord, de skjønne harmonier som på æterens bølger
bæres fra land til land.
Dette er derfor ingeniørens stilling i teknikkens tidsalder:
han er den som har skapt, daglig trofast og årvåkent betjener
og fremadskuende planlegger fremtiden for en verdens
omspennende „service” uten hvilken det moderne samfund
med dets enorme krav og behov ikke kan bestå. Og
eftersom de tekniske metoder trenger inn på praktisk talt
alle felter av arbeidslivet, nærmer vi oss raskt det som de
nærmeste generasjoner sikkert vil opleve, at ingeniøren i den
almindelige bevisshet — og faktisk — vil stå som organi
satoren av det menneskelige materielle arbeide overhodet.
*) Foredrag holdt ved Det nordiske ingeniørmøte på
Kronborg slott den 31. august 1929.
Der er mine damer og herrer, unektelig en viss storhet
over dette. Og den tilfredsstillelse som følger av bevisstheten
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIORFORENING OG
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
