Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 41. 10. oktober 1929 - Ingeniørens stilling i teknikkens tidsalder, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
om på denne måte å være med gjennem sitt arbeide å prege
å holde oppe en stor og vidunderlig kulturepoke, den må
ingeniøren i sannhet ha rett til å unde sig i et festlig øie
blikk.
Men man skal vokte sig for å trekke for vidtrekkende
slutninger av dette både smigrende og inspirerende forhold.
Det vilde f. eks. ligge snublende nær å trekke én slutning,
den nemlig at en stand som har ydet og daglig yder sam
fundet så store og avgjørende tjenester, en stand uten hvis
arbeide de eksisterende materielle livsvilkår og dermed hele
den nuværende materielle civilisasjon ikke kunde oprett
holdes i tre måneder fra dato, at en slik stand også sam
tidig måtte være en stand med makt og myndighet, en
stand hvis røst hørtes vidt utover og hvis stemme blev
tillagt stor vekt i de vitale avgjørelser. At dette er langt
fra å være tilfelle, vet vi imidlertid alle. Ja, man kan tvert
imot si at ingeniøren fører en temmelig upåaktet tilværelse i
det samfund som han gjennem sin innflytelse på arbeidslivet
og dets vilkår på en avgjørende og uimotståelig måte faktisk
former. Ingeniøren har ofte en følelse av å være en mellem
dekkspassasjer på samfundsskibet. Hvor tiltalende det kan
være å dominere hele skibet, har vi jo idag hatt rik anledning
til å erfare.
Nu, vi skal ikke være urimelige svartseere. Ingeniørens
sociale posisjon har bedret sig adskillig i den siste mannsalder.
Ingeniørdiplomet er et papir i haussen og ingeniøren har for
lengst holdt sitt inntog i literaturen, e.t ikke helt foraktelig
kriterium. Der hvor våre kjære forfattere før anbragte
en officer, bruker de nu uvegerlig en ung, solbrent ingeniør,
som i knæbukser og med en rull tegninger under armen,
går rundt og gjør inntrykk på de kvinner handlingens
utvikling forlanger.
Men seiv om vi ikke helt skal se bort fra disse alvorlig
tegn på fremgang, så står dog den kjendsgjerning urokket
at den store masse av ingeniører danner en beskjeden,
temmelig fordringsløs klasse av lønnsmottagere, den ene
fløi av det store akademiske proletariat som kulturstatene
de siste decennier med adskillig bekymring har sett vokse
op. Og i evne til å organisere sig i kampen for bedre vilkår
står ingeniøren håpløst tilbake sammenlignet med andre
grupper av proletariatet. Hvorvidt dette forhold skal
betraktes som en mangel som der bør rettes på, eller som
noget anerkjennelsesverdig, ja derom kan der herske,
og hersker der også faktisk stor meningsforskjell, som ethvert
medlem av en ingeniørorganisasjon vel kjenner til.
Dette spørsmål skal jeg derfor heller ikke ta op til behand
ling. Dog kan det være verdt å understreke at det her ikke
bare er et spørsmål om evne og vilje, men i høi grad om vilkår
søm ytre forhold dikterer. Når arbeiderne har kunnet
bygge op sine mektige kamporganisasjoner til trygd for sine
kår, så er dette først lykkes dem efter at forholdene hadde
utviklet sig dithen at alle arbeidere innenfor et og samme fag
stod praktisk talt likt, befant sig i samme båt, med en sterk,
på bitter erfaring bygget følelse av at alle utveier for den
enkelte mann var stengte, all mulighet for individuell opdrift
bortryddet, slik at bare den kollektive aksjon stod tilbake.
Det er ennu langt fra at ingeniøren kan føle det slik.
Enhver ingeniør bærer, eller, hvad der her er det samme,
har følelsen av at han bærer marskalkstaven i sin ransel.
Går det ilde, spenner han denne forgjettende ransel på
ryggen og drar ut i den vide verden, og han skal nok finne
det sted på kloden hvor han om nogen år kan ta marskalk
staven frem. Andre har gjort det, hvorfor ikke jeg! Der er
endnu så meget reelt grunnlag for denne drømmen, at den i
mange år fremover vil holde sig levende i den unge ingeniørs
bryst. Og man måtte på en måte bittert beklage om den
nogensinne skulde dø. For de unge øine hvelver dog denne
drømmen en høi og vid himmel over ingeniørens virke.
Tilbake står bare koldt å konstatere det uimotsigelige
faktum at den som føler sig som sin egen lykkes smed,
han står helst alene, fritt og ubundet, og det er ikke denne
åndelige instilling som skaper grunnlaget for sterke kollek
tivene kamporganisasjoner.
Mange andre årsaker kan også ha bidratt til det faktiske
resultat: at det organisatoriske vern vi har reist om våre
økonomiske interesser og krav, er svakt. Og der hersker
som nevnt divergerende meninger om hvorvidt dette skal
stemme en til ros eller daddel. Men det er vel å merke bare
innenfor våre egne rekker at der kan herske tvil om hvordan
dette forhold skal bedømmes, etisk og praktisk. Samfundet
som helhet, det samfund som vi i tilfelle skulde stelle våre
krav til, det kan bare bedømme ingeniørens holdning i disse
spørsmål, på én måte. Samfundet har all mulig grunn til
å være fornøiet med sine ingeniører, med eu stand, som
yder det så store tjenester og samtidig utøver et så mildt
og måteholdent press når det gjelder sitt eget vederlag;
dette til tross for at standen i virkeligheten sitter inne med
ganske imponerende maktmidler hvis den skulde beslutte
sig til å bruke dem.
Ingeniøren må virkelig sies å være sitt samfund en god
og behagelig tjener. Praktisk talt hele sin organisatoriske
styrke anvender han for å øke sin duelighet og dermed
sitt eget verd, ikke som et salgsobjekt han ågrer med,
men sitt verd for den som bruker ham, sin evne til å
gjøre nytte i det arbeide han er satt til å skjøtte. Den uten
forstående som skulde føle det vanskelig å tro på så megen
edelhet, han kan jo bare ta sig den umake å overvære et
av de nordiske ingeniørmøter. Hvad er det vi har talt om
på dette møte, hvad har vi viet våre overlegninger og
diskusjoner? Utelukkende den ting: hvordan skal vi utføre
vårt arbeide på beste måte, hvordan skal vi holde oss på
høiden med tidens fremskritt — men ikke ett foredrag,
ikke én times rådslagning har vært viet spørsmålet: hvordan
skal vi stelle oss for å få mest mulig for dette arbeide?
Et moderne ingeniørmøte domineres, på samme måte som
en videnskabelig kongress, et lægemøte, av et motiv av stort
etisk og praktisk verd: den rent saklige interesse. Denne
selvforglemmede saklige interesse, er en av de mektigste
og skjønneste drivfjerer til nyttig streben og store handlinger,
og hvad den har tilskynnet og utrettet i fremskrittets tjeneste
tåler vel en sammenligning med de innsatser som føres til
bake til egoistiske, selviske motiver.
Hvad nu ingeniøren eventuelt her måtte ha forsømt i
retning av å- skaffe sig organisatoriske maktmidler for
betryggelse og bedring av sine kår, det blir iallfall helt ut
hans egen sak. Tapet kommer i tilfelle helt på hans egen
kappe.
Men der finnes andre og høiere hensyn, forhold av en
annen karakter og mer omfattende, social rekkevidde som
før eller senere vil tvinge ingeniørens virksomhet utover de
snevre, rent teknisk-saklige enemerker hvor han hittil så
hårdnakket har forskanset sig.
De moderne samfund har materielt basert sig på teknikk
og der fører ingen vei tilbake. Disse samfund er derved
kommet inn i en utviklingsface som dikteres av visse ubønn
hørlige love hvis spesielle karakter neppe skjenkes den
416 TEKNISK UKEBLAD Nr. 41 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
