Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 42. 17. oktober 1929 - „Jeg har ikke hatt tid“, av Karl Tingsten - Teknisk-økonomiske problemer vedrørende Oslo—Aker, av Chr. R.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
svar på brev, fremførelse av en ordre, komplettering av en
tegning med nogen uteglemte streker o.s.v., som selvfølgelig
bør og praktisk talt alltid kan gjøres øieblikkelig. Allikevel
kan man, kanskje flere dager efter at beskjeden er gitt, finne
at omtalte småarbeider som mentes å være bragt ut av ver
den, i virkeligheten hører til „arbeider” som vedkommende
tjenestemann ennu ikke „har hatt tid” til å befatte sig
med, som er opsatt eller helt bortglemt med den alltid
tilbakevendende motivering: „Jeg har ikke hatt tid”.
Denne slags gjøremål som hver for sig bare krever nogen
minutter, skal selvfølgelig og i overensstemmelse med gitt
beskjed utføres uten tøven. Herfor bør ingen hindring finnes,
og den finnes i virkeligheten heller ikke.
Det går således ikke an å ordne sine gjøremål således at
man blir fristet eller nødsaget til å gripe til den forkastelige
undskyldning: „Jeg har ikke hatt tid.” Ingen tror pa denne
forklaring, som bladt annnet også vidner om en innskren
kethet, som det kan være unødvendig å fremheve.
Det er meget som kan avhenge av at ekspedisjonsgjøre
mål blir utført i rett tid. Vi bør bli enig om å forholde oss
således i tjenesten at vi ikke har behov for å gripe til den
dårlige og meningsløse frase. Dette vil i høi grad fremme
godt samarbeide mellem over- og underordnet.
Men om den overordnede, vi kan jo kalle ham sjefen,
mangen gang kan bli forarget og bekymret over at ikke de
løpende forretninger får den raske behandling som omsten
dighetene fordrer, må han på sin side vokte sig vel for uten
tvingende grunn å benytte sig av det omtalte uttrykk.
Seiv må han også være varsom når det gjelder sluttbehand
ling av sådanne saker som han seiv har påskynnet. Det er
fra mange synspunkter ikke bra at ferdige eller praktisk
talt ferdige saker hoper sig op hos en person i sjefstilling,
og at denne ved forekommende efterspørsler fra underord
nede tar sin tilflukt til den like velkjente som forslitte frase:
„Jeg har ikke hatt tid.” Sådant inngyder ikke respekt. Det
må ikke være så at man ved efterlysning av en sak møtes med
svaret: Uttalelsen, forslaget, fremstillingen o.s.v. er over
levert til og godkjent av sjefen og venter bare på hans
underskrift. Særlig betenkelig blir bruken av denne frase,
når en avgjørelse skal tas, når sjefens nærvær er nødvendig
for avgjørelse av en sak. Når uforutsette hendelser inntref
fer eller når viktige og økonomisk betydningsfulle spørsmål
föreligger, bør det ikke forekomme at sjefen — han behøver
ikke være høieste sjef — „ikke har tid”. Det finnes dog
saker som er av den art at man alltid må ha tid til å behandle
dem, men dessverre finnes det personer som ikke innser
dette. For uten avbrytelse å kunne utføre et kanskje like
gyldig arbeide, eller av frykt for å stå overfor nødvendig
heten av å handle eller beslutte, kan en sådan person ved
å påberope sig mangel på tid, vegre sig for å gi en under
ordnet grei beskjed. Han kan til og med omgi sig med en
mur av utilgjengelighet, vegre sig for å gi sine underordnede
foretrede.
Det gis også tilfelle hvor man kan få lyst å spørre hvad
en viss person egentlig har tid til. En undersøkelse vil i
slike tilfelle føre til at han knapt har tid til nogen ting. Det
ene gjøremål hindrer ham fra å utrette det annet.
La oss handle og arbeide slik at vi kan legge bort den
forslitte frase. Et godt utført arbeide gir kraft til nytt
arbeide og handling, mens opsettelse lammer og skaper
mismot.
TEKNISK-ØKONOMISKE
PROBLEMER VEDRØRENDE
OSLO-AKER
N. I. F. OSLO AVDELINGS møte den 11. oktober som
holdtes i Håndverks- og industriforeningens lokale under
ledelse av formannen, ingeniør Hallgrim Thoresen, var
viet spørsmål om Oslo—Akers sammenslutning.
Til møtet var innbudt fylkesmannen i Akershus og
Oslo, ekspedisjonssjefen i Justisdepartementets alminde
lige avdeling, Oslos og Akers ordførere, medlemmer
av de to kommunestyrer og en rekke andre interesserte.
Der møtte så mange som festsalen og salonen kunde
rumme.
Formannen redegjorde for møtets hensikt, å skaffe
klarhet over de teknisk-økonomiske forhold ved en sam
menslutning av Oslo og Aker og derfor var de forskjel
lige fagsjefer anmodet om å holde korte innledningsfore
drag. Der var intet bånd lagt på talerne utenom tids
begrensningen og formannen håpet at innleggene måtte
bli så subjektive som mulig.
Rådmann P
. B a s s ø e, Oslo var første taler og innledet
med å fremholde at de fleste større byer vokser språngvis.
Han redegjorde i korte trekk for Oslo byutvidelses historie
og fremholdt at en tidlig sammenslutning av nabokommu
ner og felles løsning av problemene ikke alltid er heldig
da utviklingen går så raskt at planer lett foreldes. Teore
tisk og praktisk var dog tiden nu inne til sammenslutnin
gen Oslo—Aker, idet Aker er langt på vei med bebyggelsen
og Oslo er ferdig utbygget. Han omtalte endel av de store
tekniske arbeider som står foran sin løsning, spesielt den
felles reguleringsplan og vannforsyning og konkluderte med
at den nye by måtte få en administrasjonsordning som var
sterk og koncentrert, men elastisk. Den måtte ikke fanges
i særinteressenes sterke men ofte usynlige garn.
Direktør P
. Sandberg, teknisk direktør i Aker, gav
en oversikt over utviklingen av den tekniske administrasjon
i Akers herred som hadde vært en enhet i hele vår historie.
Utviklingen hadde i de siste år gått meget raskt, idet be
folkningstallet var steget med 60 000 til 83 000 siden året
1900. Han påpekte at der allerede består et visst samarbeide
mellem kommunene og konkluderte med at en sammenslut
ning ikke vilde by på nogen tekniske vanskeligheter.
Opmålingssjef Nils Jacobsen, Oslo, frem
holdt hvorledes Oslo vokser og brer sig utover Aker. Det var
de unge og kraftige som flyttet ut og han fryktet at Oslos
befolkning tilslutt bare vilde bestå av lærlinger og gamle
folk og en slik befolkningsforsykvning vilde bli skjebnes
vanger for byens økonomi. Det er ikke nok åfå felles planer
når bevilgningsmyndighetene var delt. Han fremholdt
sterkt nødvendigheten av enhet i såvel byplan som kom
munikasjonsvesen og plan for industriens plassbehov.
Oslo—Aker var både teknisk, øklonomisk og trafikkmes
sig henseende knyttet sammen med sterke bånd.
Reguleringssjef August Nielsen, Aker,
var enig med de föregående talere angående fellesinteres
sen og fellesplanene, men han hadde ikke tro på at sammen
slutningen kunde skje innen rammen av norsk kommunal
lovgivning. Aker lider allerede nu fordi felleskommunen
er for stor og ved sammenslutningen vil der opstå nye prob
lemer for Oslo, som ikke løses bare ved teoretiske betrakt
ninger.
En sammenslutning fant han mulig, men det var neppe
den beste løsning. Problemet er idag ikke bare Oslo—Aker,
men også Asker, Bærum, Oppegård. Han så løsningen i op
rettelsen av et „byfylke”.
D irektør H. J. Darre-Jenssen, Akersbanene, talte
om kommunikasjonsforholdene og fremholdt også betydnin
gen av et samarbeide mellem Oslo og Aker, men man måtte
vokte sig for fellesskap i stridende interessser. Sakens øko
nomiske side trengte nærmere utredning. Kunstige grenser
måtte ikke hindre trafikken, det vilde være et brudd på de
tekniske og trafikkmessige lover.
Overingeniør J. de R. Kielland talte også om
kommunikasjonene og pekte på, at tiden ofte løser de vanske-
436 TEKNISK UKEBLAD Nr. 42 - 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
