Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 12. 20. mars 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UNr. 12
KEBLAD
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIØRFORENING OG
77. ÅRGANG
DEN POLYTEKNISKE FORENING
REDAKTØR: THV. HOLMBOE, INGENIØR, M. N. I. F.
20. MARS 1930
INNHOLD:
N. I. F. — To senior ingeniører. — Studiereise for norske ingeniører til Frankrike. — Rasjonell dimensjonering av kryssarmerte plater. — Nye
verktøi-maskiner i Kværner Brugs maskinverksted. — Markedsbrev fra United States. — Klormagnesium og klorkalsium. — Foreningsefterretninger. —
Konkurranser. — Rettelser.
N. I. F.
Den norske ingeniørforening er efterhånden vokset
frem til en anseelig organisasjon som omfatter en meget
representativ krets av medlemmer spredt utover vàrt
hele land, en krets av menn som på en rekke
forskjelligartede områder av produksjonslivet utfører et
overordentlig vidtrekkende og inngripende arbeide i
samfundets tjeneste.
At foreningens virke op gjennem årene, har hatt stor
og stigende betydning utadtil, både for det
undervisningsvesen som har skaffet oss våre dyktige ingeniører,
og for vår teknikk og industri kan ikke benektes.
Ser man nærmere på de opgaver som en forening av
denne karakter fra første stund måtte bli stillet overfor,
biir man snart klar over at der her måtte bli to
forskjellige hoverlinjer som vilde legge beslag på
foreningens midler og krefter. Den ene omfatter opgaver som
tar sikte på å konsolidere og fremme ingeniørenes
standsmessige interesser, deres sociale plasering, deres
lønnsforhold, engagementsvirksomhet,
arbeidsledighets-understøttelse, medlemmenes kollegiale samvær,
klubbliv o.s.v. — Den annen hovedlinje er den som tar sikte
på å fremme og utvikle de tekniske virksomhetsgrener
eller de industrier hvori foreningens medlemmer
arbeider, spørsmål av faglig teknisk, administrativ eller
organisatorisk art.
Foreningsarbejdet må vel sies hittil overveiende å ha
vært viet den første hovedlinje, som nu må være ganske
godt utbygget, omenn der er dem som mener at den
stedfunne utvikling ikke bare har hatt gode sider. Som
et resultat av foreningens utvikling må vel tildels det
forhold sees, at ikke få av våre ingeniører som nedlegger
et stort og betydningsfullt arbeide innen norsk teknikk og
industri, ikke legger synderlig interesse for dagen for
foreningen og dens virke, selv om de står som dens
medlemmer. At så er tilfelle betyr selvsagt en svekkelse
for foreningen.
Kan foreningen rette på dette forhold? — Ja,
utvilsomt, ved å utvikle og styrke det miljø i hvilket
ingeniører av den nevnte kategori har interesse av à virke —
et miljø hvori der ikke overveiende arbeides med
standsinteresser, men hvori også bearbeidelse av opgaver og
problemer til fremme av de faglige virksomheter hvori
disse ingeniører virker, inntar en fremskutt og bred
plass.
Det kan naturlig med full rett sies at arbeider av
denne art på ingen måte er foreningen fremmed, en
rekke fagtekniske opgaver tildels av vidtrekkende
betydning, har i årenes løp lagt beslag på foreningens
opmerksomhet og midler og der kan også henvises til
verdifulle resultater. Eksempelvis nevner vi fra de senere
år den store utredning om den elektriske drift av
jernbaner som blev gitt av en nedsatt komité og det arbeide
som er levert av N. I. F.s betongkomité. Begge disse
komiteer har ydet arbeider som har vakt opmerksomhet
også utenfor vårt lands grenser. Arbeider av denne art
har sikkerlig bidradd meget til å samle de ingeniører
som disse saker har interesse for og styrke N. I. F.s
posisjon.
Hvad spesielt betongkomiteens arbeide angår, så
eidet et karakteristisk faktum at der i de til den nye
bygningslov knyttede forskrifter, paragraf 127, punkt 10, er
inntatt følgende bestemmelse: «For beregning av
jern-betongkonstruksjoner gjelder de av Den norske
ingeniørforenings hovedstyre i oktober 1925 vedtatte forskrifter,
avsnitt V».
Det burde med tiden bli en ufravikelig regel at våre
lovgivere ikke befatter sig med i lovene å fastsette
tekniske detaljbestemmelser, men kun på denne måte gjør
henvisninger til den ene eller en annen av
Ingeniørforeningens forskrifter eller normer.
Vi er ikke i tvil om at mange av de menn som har
tatt og tar aktiv del i foreningens arbeide har vært og
er besjelet av ønsket om å utvide og utvikle videre et
miljø som det ovenfor omtalte. Men dette arbeide er
meget krevende, det betyr en kamp på to fronter:
For det første gjelder det å få trukket inn i arbeidet
de menn som har forutsetninger for å yde arbeide av
høi kvalitet. Dernæst den kanskje ennu vanskeligere
opgave, å få flertallet av foreningens medlemmer til
å innse verdien og nødvendigheten av dette arbeide —
betydningen av at ens foreningskontingent anvendes til
formål som en ikke selv direkte og umiddelbart får «se
noget igjen for». Man hører dessverre alt for ofte denne
innvending overfor foreningens faglige arbeide.
Det gjelder her å kultivere frem hos den hele
ingeniørstand den overbevisning, den opinion at den nettop
på disse områder har en stor samfundsopgave, og at
den ved å ta de løft — også økonomiske — som et mere
utstrakt arbeide av denne art vil kreve, ikke alene
gavner samfundet, men også fremmer sin egen sociale
posisjon og anseelse.
En utvidelse av denne slags virksomhet til en
systematisk bearbeidelse av felt efter felt vilde samle
ingeniørene på hvert enkelt av disse og knytte dem fastere
til foreningen, samtidig som den tekniske forskning —
som fører en nokså spinkel tilværelse hos oss —
efterhvert vil få grobunn, fremmes og trives.
Der gies kanskje også andre, enklere midler som vil
kunne bidra sitt til en utvikling på den foran nevnte vei:
Ved hjelp av enkeltpersoner eller små komiteer kunde.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
