Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 15. 10. april 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
156
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 15 - 1930
mindre omfattende og kostbart arbeide — skjerpning
kallet. Arbeidet kan kreve forutgående geologiske eller
geofysiske undersøkelser. Skal arbeidet drives metodisk
og med hell vil det kreve meget arbeide, tid og penger
og resultatet biir kanske i 9 à 10 tilfelle negativt.
I de fleste lands berglover er derfor det ledende
prinsipp à anspore skjerperens arbeide ved å sikre ham
gevinst av hans fund; videre à anspore til investering
av nødvendig kapital. Videre har det også kommet i
betraktning om jordskattene har særlig
nasjonaløkono-misk betydning. Disse betraktninger har ledet til
forskjellige systemer i lovgivningen:
1. Bergfrihet som tilsikrer enhver, nàr man op fy Iler
visse betingelser, rett til skjerpning og utvinningsretten
til sine fund.
2. Konsesjon. Staten kan overdra utvinningsretten
til en annen enn finneren, nàr den annen ansees bedre
skikket dertil ved sine tekniske erfaringer og har til
rådighet den fornødne kapital. Dette er således tilfelle
i Frankrike, hvor finneren ialfall er tilsikret en
erstatning.
3. Bergregalet. Efter dette tilhører alle jordskatter
Staten uten videre.
Som motsetning til disse har man i enkelte land:
4. Grunneierretten til jordskattene (som i England).
Komiteens sekretær, Marlow, har utarbeidet en
oversikt over disse systemer og deres utvikling i de
forskjellige land, hvilken følger som bilag til innstillingen.
Vår berglov av 1842 er bygget på regalesystemet og
var ypperlig egnet til à anspore til skjerpning og drift.
Konsesjonsloven av 1917 har gjort betydelige
innskrenk-ninger og inneholder flere bestemmelser som står i sterk
motsetning til berglovens frie og demokratiske karakter.
Ved utarbeidelse av loven av 1917 synes myndighetene
ikke å ha tatt tilbørlig hensyn til bergverksdriftens
særegne forhold. De tyngende bestemmelser og byrder
av forskjellig art vanskeliggjør arbeidet for å
interessere kapitalen — man er til en viss grad berettiget til
å si at loven er kapitalfiendtlig.
Det må dog bemerkes at loven i stor grad er resultat
av verdenskrigens ekstraordinære forhold og
kapitaloverflod som nødvendiggjorde tilbakeholdenhet. At man
imidlertid undlot à gi den innenlandske kapital et
fortrin overfor den utenlandske må fra et
nasjonaløkono-misk synspunkt være i høi grad feilaktig — Da den
innnenlandske kapital dog kun kan overkomme en
brøkdel av kravene, biir man nødt til for den resterende del
av kravene à søke hen til den utenlandske kapital. I
såfall må vi imidlertid by den tiltrekkende vilkår.
I de siste 50 år er der i norske grubeforetagender
nedlagt vel 400 mill. kr. hvorav ca. % kan regnes à være
utenlandsk kapital. Det er kjent nok at en betydelig del
herav er tapt, og opgjør man generalbalansen for den
utenlandske kapital anbragt i norske bergverk vil man
finne at den storf set intet utbytte har fått. Og bedre
har det heller ikke vært med den innenlandske kapital
i bergverksdrift.
Våre forekomster vil ofte kreve relativt store
kapitaler da det mest dreier sig om opredningsmalm. Ved
de fleste av våre gruber ser man store anlegg — ved
flere av dem rene byanlegg. Under verdenskrigen fant
en god del norsk kapital veien til det ene store
berg-verksforetagende efter det annet, men da nedgangstiden
kom gikk de fleste av dem overende og tilliten til denne
pengeanbringelse fikk et grunnskudd. Vil vi derfor nu
få grubeforetagender igang må vi søke til utlandet efter
kapital.
Sjefdirektør Rygg har nylig fremholdt nødvendigheten1
av en finanspolitikk som begunstiger kapitalopsparing
for å skaffe beskjeftigelse for befolkningstilveksten og
for modernisering av industrien. Men den tyngende
beskatning som sluker 28 % av nasjonalinntekten og
uenigheten mellem de politiske partier gjør utsiktene for en
sådan kapitalopsparing meget langsiktige. Vi må derfor
legge desto større vekt på å utvikle næringsveiene og
øke inntektene. Da bergverksdriften avføder
foredlingsindustrier og dermed øket virksomhet og fortjeneste, bør
man vende blikket mot den og midlene til dens ophjelp.
Det fremholdes ofte at den utenlandske kapital er
en fare for vår selvbestemmelsesrett. Hvad skal man
da si om Staten og våre banker som optar det ene
utenlandske lån efter det annet? Og i disse tilfeller må
vi betale renter og avdrag, mens vi ikke har denne
forpliktelse overfor den kapital som utlendinger anbringer
i vår industri. Når vi er nødt til å låne penger i utlandet
skulde altså den siste form for finansiering være å
foretrekke for den første.
Men vil vi opnå dette må vår konsesjonslov forandres
i attraktiv retning. Herunder må særlig følgende
punkter fremheves:
1. Konsesjonæren får ikke grei beskjed om alle de
vilkår, han kan regne med for fremtiden. Man kan
risikere, at Staten efter forgodtbefinnende forandrer
satsen for en så viktig ting som de årlige avgifter. Det
man først og fremst må kreve av en lov er, at den er
klar og koncis og ikke levner tvil om størrelsen av de
byrder man påtar sig. Loven av 1909 var derimot grei
i så henseende.
2. Konsesjonslovens lengde og hjemfallsretten. Alle
uttalelser er samstemmige om at 50 år er for kort tid.
Erfaringene fra våre grubeforetagender viser, at der kan
hengå desennier, før de kommer således i sving, at de
kan gi et utbytte. Det vil derfor ikke bli så lang tid,
som kapitalen kan få godt av sin investering.
3. Den masse detaljbestemmelser som loven er full
av, øker erfaringsmessig kapitalens motvilje. En
reflektant får snart følelsen av, at her gjelder det for Staten
å presse ut av ham mest mulig. Vår øvrige industri er
ikke betynget med slikt. Man bør til en viss grad
renonsere på de fleste av disse bestemmelser og de som
i det enkelte tilfelle kan finnes ønskelige, får man sette
i selve konsesjonen.
4. Norske statsborgere og norske selskaper er stillet
like ugunstig som utenlandske. Norske kommuner
derimot kan drive uten konsesjon. Men der er vel neppe
nogen branche som mindre enn grubedrift egner sig for
kommunal virksomhet, og ialfall burde den kun kunne
foregå med konsesjon, da man ellers kan risikere at
kommunen kjører sig lukt i grøften. Herpå har man
som bekjent en flerhet av sørgelige eksempler fra langt
mindre risikable foretagender enn grubedrift.
5. Staten blir uten videre eier av enhver anvisning
som faller i det fri i konsesjonstiden. Som loven nu er
kan den minste forsinkelse av andragende om frist
medføre at de anvisninger, som et grubeselskap med
konsesjon holder som reserve, tilfaller Staten, likesom det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
