Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 16. 15. april 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
TEKNISK UKEBLAD
Nr. 16 - 1930
VÅRT LANDS FØRSTE CEMENTFABRIKK
ET LITE BIDRAG TIL VÅR INDUSTRIS HISTORIE
Av E. Waack, ingeniør m.n.i.p.
Det er vel ikke mange som er bekjent med, at
Langøen ute i Bundefjorden, som nu eies av Oslo kommune
og av denne benyttes som lagringsplass for var bys
søppel, har et historisk minne for vår industri, idet
cand. jur. H. Konow omkring 1841 aula vårt lands første
cementfabrikk derutc.
Omkring 1840 var ikke industrien nogen strålende
næringsvei for vårt land. Grunnene var mange, såsom
mangel på kapital, en høi daglønn, mangel på tekniske
læreanstalter og som følge derav på duelige bestyrere
av industrielle anlegg og endelig mangel på dyktige
arbeidere, da folket på grunn av industriens
ubetydelighet ennu ikke hadde fått den så viktige industrielle
opdragelse.
Alle tiltak til ophjelp av denne nye næringsvei hilstes
dog med giede og det var ingen sangvinsk forhåpning
dengang, at industrien vilde tilta, idet man var
opmerk-som på den lette tilgang på kraft fra de mange
ubenyttede vannfall og en temmelig lett og billig adgang til
brensel. Stenkuli kunde den gang leveres i Kristiania
og de øvrige sønnenfjeldske byer likeså billig som i
London, da kuli var en bekvem returladning for våre
trelastfartøier.
Således så det ut for industrien, da Hans Konow
omkring 1841 aula landets første cementfabrikk ute på
Nordre Langø i Bundefjorden (Nesodden herred). Konow
var sønn av grosserer og konsul Wollert Konow i
Bergen og var født der i 1815. I 1845 kjøpte han den gamle,
kjente eiendom Oslo Ladegård, som han eiet til sin død
i 1896. I litteraturen optrådte Konow i sin tid med
nogen reiseskildringer og i pressen skrev han i sin tid
endel om forskjellige tidsspørsmål og lokale anliggender.
I Kristiania gikk han meget under navnet «Konow i
Gamlebyen».
Det var gjennem sine utenlandsophold, at Konow
fikk øinene op for hvilken stor betydning
Portland-cementen allerede hadde fått og sannsynligvis vilde få
i fremtiden. — Efterat den engelske murer Aspdin
omkring 1824 hadde fremstillet en vannbygningsmørtel,
som han kalte «Portlandcement», utviklet denne industri
sig raskt i England. Der medgikk adskillige år innen
det øvrige Europa kom med. Således fikk Tyskland
visstnok sin første portlandcementfabrikk i 1855 og
Danmark sin i 1868.
Råmaterialene for portlandcement er kalksten, som
knuses og avveies i bestemt forhold med lere eller
feltspat. Kalksten finnes som bekjent næsten overalt i
Norge, og kalkbrennerier har fra gammel tid av vært
av stor viktighet, idet der i alle landets stifter fantes
brennerier. I 1840-årene var der således i drift bare i
Asker prestegjeld 34 kalkbrennerier fordelt dels på
fastlandet og langs kysten og på øene utenfor, især
Langåren. Fra disse brennerier blev der i 1840-årene utført
adskillige tønder kalk til Sverige og Danmark.
Som råmateriale ved fabrikken på Langøen blev
anvendt lerblandede kalkstensboller såkalte cementboller,
som lå innleirede i en lite hård skifer, hvorfra de lot
sig løsgjøre. Disse cementboller blev finknust i en mølle
med horisontale stener. Møllen blev drevet av en
damp
maskin på 6 HK. Derefter blev det knuste pulver brent
i en sjaktovn. — Fabrikken produserte altså en naturlig
portlandcement av en lerholdig kalksten. Den lå på
vestsiden av øen og der gjenstår fremdeles endel av
grunnmuren for ovnen og noget av kaien og ennu
minner nogen kvernstener om dengang det var drift ved
fabrikken ute på Langøen.
Ved folketellingen i 1845 i Nesodden herred
beskjeftiget fabrikken 25 verksarbeidere. I tidsperioden 1845—
50 anføres gjennemsnittlig 7 arbeidere og en årlig
produksjon av 1469 tønner cement og i tidsrummet 1851—60
anføres 6 arbeidere og en årsproduksjon av 600—-900
tønner. I 1860 nevnes fabrikken, men den var visstnok
da ophørt. Ved skatteligningen blev den verdsatt til
8000 spesidaler, som blev satt til 20 skylddaler.
Nogen år efterat anlegget på Langøen var startet,
blev der også anlagt en liten cementfabrikk ved Bagaas
ved Akerselven. Denne fabrikk eiedes visstnok av A. Em.
Tobiesen og beskjeftiget 10 arbeidere og drivkraften var
et vannhjul på 6 HK.
Begge fabrikker innsendte i 1855 prøver av sin
cement til den i dette år holdte verdensutstilling i Paris
og begge erholdt «Mentiones honorables». Efter en
innberetning av professor i geologi ved vårt universitet
Theodor Kierulf (død 1888) uttalte utstillingens jury bl. a.:
«Norge opviser lerblandede kalkstener, som gir
cement av god kvalitet. De fabrikker, hvori disse tilvirkes,
have fordelen av håndkraft til billig pris og av
beliggenhet nær sjøen, hvilken tillater dem å utføre sine
produkter lett. Man kan håpe, at disse fabrikkers
produksjon, som for nærværende er meget ubetydelig, i
fremtiden vil utvikle sig mere.
Vi har undersøkt en prøve av Langøens cement, som
var overlatt oss av kommissæren for Norge. Den hadde
lidt ved absorpsjon av nogen fuktighet, og den skommet
også litt op for syre. Dens tap ved kalcinasjonen var
8,3 %. Den er pulverformig av dyp, gul farve. Efter
sammensetningen hører dette produkt til de almindelige
cementer, det er av god kvalitet, og det vilde være
ønskelig, at fabrikasjonen kunde finne sted i større
skala.»
Omenn fabrikken på Langøen var av meget beskjedne
dimensjoner, så har det sin kulturhistoriske interesse å
nevne den, da den dog var pioneren blandt våre
cementfabrikker. — Til sammenligning kan anføres, hvad
direktør Alfred Holter sa i sitt interessante foredrag
«Cementindustrien idag» i P. F. i slutten av forrige år (se
«Teknisk ukeblad» nr. 2/1930), at den norske cementindustri
betaler nu årlig over 3 millioner kroner i lønninger, og
den anvender mere enn 6000 HK norsk vannkraft.
Enn-videre betaler denne industri ca. 3,7 millioner i frakter
årlig. Vi har for tiden 3 cementfabrikker i virksomhet
nemlig Christiania Portland cementfabrikk ved
Slemmestad, Dalen Portland cementfabrikk i Brevik og
Nordland Portland cementfabrikk i Tysfjord ved Narvik.
De to små cementfabrikker i 1840-årene ute på
Langøen og ved Bagaas i nærheten av Kristiania var
således ikke nettop noget som kunde måle sig med våre
dages storindustri; men de var ialfall dengang et tegn
på, at byens næringsliv holdt på å komme ut av
trelast-byens ensidighet og stagnasjon, og at vår nye
næringsvei, industrien, begynte å utvikle sig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
