Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 20. 15. mai 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
15. mai 1930
TEKNISK UKEBLAD
213
Forslag til eksteriør med to kvernkaller toran museet.
Våre plikter bakover mot de som har lagt veien til
rette for oss og våre piikter fremover mot de kommende
generasjoner tilsier oss, om vi først eier følelser for
disse ting, å gjøre hvad der står i vår makt for å redde
hvad der reddes kan, og å redde det hurtigst mulig, da
det er umåtelige verdier som bare i løpet av en
forholdsvis kort tid går tapt.
I den nyskapningens tid som vi f. eks. nu
gjennem-lever på alle teknikkens felter, i hvilken alt overflødig
kastes bort, er der særlig grunn til å være på vakt.
Det har da også den mann, som i 1904 slog til lyd for
reisningen av et Teknisk museum her i Norge vært.
Overingeniør Michael Leegaard som i 1904 tok
opgaven op og som antagelig i 1931 vil åpne museet for
det norske folk. Den stolte opgave han den gang tok
på sine skuldre har han bragt så langt frem, at man
idag kan se den første og kanskje mest krevende
milepel på Norsk teknisk museums vei. Den hele og fulle
Fra mennesket tok den nærmeste sten op fra
marken og brukte den som våben og frem til vår tids
fryktelige kampvåben, fra det tok den samme sten og
brukte den til å knuse nøttetreets frukter og frem til
våre dages vidunderlige tekniske hjelpemidler på alle
husets områder, og videre fra det møjsommelig pløide
jorden med en passende gren og frem til traktoren må
det sikkert erkjennes, at det er de tekniske hjelpemidler
som er de primære årsaker til menneskelivets utvikling,
og ikke det som historieskriverne hittil hovedsakelig
har beskjeftiget sig med nemlig krig, folkevandringer,
religion o.s.v. De er alle sekundære årsaker.
Men den historieskriver vil komme som også vil se
utviklingen fra den tekniske side, og Norsk teknisk
museum vil nok komme til å gi sine bidrag til en sådan
historieforskning og historieskrivning her i landet.
Men museet vil også befatte sig med andre opgaver,
det vil søke å gi et billede av dagens industrier, det vil
vise hvad vi idag produserer og hvordan våre
nytte-gjenstander fremstilles, hvilket de fleste kjenner alt for
lite til. — Under denne opgave faller skifteutstillinger
av moderne industriprodukter, utstilinger som kan
gjøres vandrende, og videre optagelse av film fra de
enkelte industrier, film som skal spredes over landet og
vises frem i skoler og foreninger.
Disse ting vil gi den opvoksende slekt forståelse av
hvad industri er for noget og hvilken betydning den
har for landet, og derved gi ungdommen lyst til å være
med på å utbygge den videre. — Ja, museets opgaver
biir mange og betydelige og den som virkelig har satt
sig inn i denne sak vil helt og uforbeholdent gi den sin
tilslutning.
Det er mange som er av den formening, at museet vil
bli en samling av gamle, døde gjenstander, men så er ikke
tilfelle. Eksempelvis gjøres en kvernkall levende ved i
forbindelse med den å anbringe en liten
centrifugalpumpe, som gjemmes bort og som pumper vann op i
en tilløpsrenne. I kvernrummet lar man en mann stå og
virkelig male korn, og man viser på en enkel og
anskuelig måte, hvordan vi fra uminnelige tider har
nyttiggjort oss vår vannkraft og malt vårt brødkorn.
At museet får store og viktige opgaver å arbeide
med kan vel ikke betviles og dets derav følgende store
betydning for land og folk bør mane oss til å være på
vakt og til snarest mulig å gjennemføre det arbeide
som er påbegynt på en så glimrende måte.
Overingeniør Michael Leegaard.
utstrekning av det opofrende og imponerende arbeide
som denne milepel har krevet, kan dessverre ingen
annen enn overingeniør Leegaard selv forteile om. men
at dette arbeide er gjort og av hvem det er gjort må
aldri glemmes.
Fordi en mann, — eller rettere sagt to, idet museets
sekretær, ingeniør Philip Pedersen, også må nevnes i
denne forbindelse, — har måttet trekke lasset frem,
eider vel ikke mange, som i øieblikket har noget klart
billede av hvad vårt museum egentlig vil bli til. Det er
riktignok så at der er stillet op et program for dets
virke, men ut fra det å slutte sig til museets ansikt er
ikke mulig. Det vil nemlig i første rekke bli
gjenstandene, det materiale som kan tilveiebringes, som skal
danne ansiktets karakter.
Med en bevilgning av AIS Varekrigsforsikringsfond
blev der våren og sommeren 1929 foretatt en
systematisk innsamling i Oslo og nærmeste omegn. Denne
innsamling gav som resultat mer enn en fordobling av
gjenstandsantallet, det vil si dette steg fra ca. 500 til
ca. 1200.
Det sterkeste inntrykk som er bevart fra denne
innsamling er den overordentlig store velvilje og interesse,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
