Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 20. 15. mai 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
214 TEKNISK
som museet blev møtt med fra alle hold. Denne interesse
og velvilje må i det hele tatt sies å være så stor efter
det inntryk man har fått, at det ikke vil bli vanskelig
å få gjenstander nok. Vanskeligheten vil kanskje heller
ligge i en passende begrensning og naturligvis i å få
de rette gjenstander.
Av andre inntrykk skal nevnes, at de fleste som
rimelig kan være ikke ante hvad museet vilde ha av
materiale. Som et eksempel som karakteriserer begge
disse inntrykk skal angies, at ved et verksted på
Rodeløkken mente den elskverdige direktør, at han visstnok
intet hadde som var av interesse, men der var anledning
til å få se alt som fantes like til boders og lofters
innhold. Husundersøkelsen resulterte i ca. 100 gjenstander,
som blev gitt uten nogen prutning.
Som eksempel på pietet skal fra samme verksted
meddeles, at dets ledere hadde bevart det første
spiralbor, som var kjøpt til bedriften. Også dette lovet den
gavmilde direktør å gi til museet.
Som et tredje inntrykk skal videre nevnes, at det er
nødvendig å avlegge bedriftene besøk for å komme til
resultater. Tidligere er det forsøkt å skrive, men det
har ikke ført frem. Det viste sig dog ifjor at også
denne fremgangsmåte kunde bringe resultater, når man
skrev og bad om en bestemt gjenstand, som man visste
skulde kasseres.
Av andre ting fra innsamlingsarbeidet skal omtales,
at når man på et sted søkte noget bestemt hendte det
ofte at man fikk noget ganske annet enn det man hadde
tenkt å få. Eksempelvis ved en gammel bedrift i
jernindustrien utenfor Oslo fantes lite eller intet tilbake fra
selve industrien, men derimot en vakker samling av
gamle brandslukningsapparater, som blev en god stamme
for en gruppe av sådanne.
Det vakreste minne fra arbeidet ifjor fikk man ved
en bedrift i Oslo som var under rasering. I lokalet holdt
to gamle arbeidere på å rydde op, da man kom for å
besegle en maskin som var gitt til museet. De to gamle
blev straks interessert, da de hørte hvem besøkeren kom
fra. Der blev rotet rundt overalt, men det var dessverre
ikke meget igjen à finne, da lokalene praktisk talt var
tømt for sitt innhold. De kunde imidlertid forteile om
en bestemt maskin, som en og samme mann hadde
betjent i 40 år. Manøvreringen av maskinen hadde delvis
bestått i å gripe om et jernhåndtak og trekke ned en
arm. I dette jYr/zhåndtak hadde den trofaste arbeiders
fem fingre stått igjen som dype, markerte merker.
Hvilket stolt monument over tålmodighet og
trofasthet mot sin maskin og sin bedrift. Hvem av oss hadde
maktet å gjøre efter denne bedrift, som i all sin enkelhet
kanskje er like stor som mange bedrifter som vinner
verdensbereømmelse.
Dette minnesmerke, som hadde fortjent for alle tider
å bli vist frem for det norske folk, iskal aldri bli Norsk
teknisk museums eiendom. Maskinen var solgt til
Sverige som skrap og håndtaket, hadde slått følge med
maskinen. De to gamle gikk til skraphandleren og fulgte
sporet videre inn i Sverige, hvor det forsvandt i en eller
annen smelteovn.
Den største samling som blev gitt, eller rettere sagt
overlatt på visse betingelser, er vel de fem komplette
flyvemaskiner foruten en hel del annet materiale fra Hærens
flyvevesen. Hvilken prektig gruppe, men plass til å
utstille mer enn én maskin får museet ikke foreløbig.
Det materiale som var vanskeligst à få fatt i, var
gamle kataloger og reklameskrifter, som har stor
historisk interesse. Næsten ingen bedrifter hadde tatt vare
på denslags.
Hovedresultatet av den innsamling som hittil er utført
er at man så å si er nådd frem til museets skelett, —
at der er steget frem en rekke klare grupper, som bare
trenger å kompletteres noget for å kunne utstilles. Der
skal eksempelvis nevnes: en meget god samling
vannturbiner, turbinregulatorer fra de eldste til de nyere
uten noget manglende ledd, et komplett
dampelektrisi-tetsverk fra 1895, en flyvemaskingruppe, elektriske
maskiner fra de første som kom til landet og fra de første
som blev fabrikert her frem til våre dager,
telefonapparater — en meget god samling
brandslukningsapparater, gruppe av maskiner for rensning av kaffe o.s.v.,
og fra moderne industrier skoens og galosjens
fremstilling, vannkraftanlegg i modeller og fotografier samt
beskrivelser m. m.
Ytterligere skal medtaes en sjelden samling
tegninger, ca. 6000 stk., som blev gitt av Myrens verksted.
I denne samling finnes tegninger fra 1847 og utover og
den gir et glimrende billede av utviklingen av våre
tre-sliperier og sagbruk samtidig som den tekniske tegnings
utvikling fremgår klart og tydelig.
Den første utstilling må naturligvis bygges over det
foreliggende materiale og ved hjelp av de få midler som
nu står til museets disposisjon. Av den grunn blir det
ikke mulig å lage denne utstilling som museet helst vilde,
og det blir kanskje bare en eller et par grupper som
kan utføres som de skal bli i det endelige museum. Der
vil imidlertid sikkert allerede fra første stund bli lagt
vekt på å gjøre museet så levende som mulig, det vil si
å la flest mulig gjenstander være i drift.
Av de få ord som er neviit foran om museets
gjenstander vil det forståes at Norsk teknisk museum
ikke-som Deutsches Museum kommer til å vise store
tekniske mesterverker i førsteutførelser eller som museet
i Paris samlinger av store, kostbare modeller, men at
det kommer til å bestå av serier av gjenstander, som
dog helt ut vil kunne gi et billede av den tekniske og
industrielle utvikling her i landet.
Vårt museum vil visstnok i første rekke bli et
industrimuseum, som vil vise det norske folk hvad det har
eiet og eier av industri og hvordan våre
industriprodukter fremstilles, og derved bidra til å gjøre disse kjent
ute blandt det store folk, vekke interesse for dem og
fremme anvendelsen av dem.
Når vi her i landet ikke bruker tilstrekkelig av våre
egne produkter ligger årsaken hertil sikkert i, at vi vet
for lite om hvad vi selv produserer. Norsk teknisk
museum vil søke å avhjelpe dette savn.
Det innsamlingsarbeide som hittil er utført har
vesentlig berørt Oslo og noget av omegnen. Der står
imidlertid både i Oslo og omegnen mange bedrifter
tilbake og forøvrig ligger hele landet å venter på besøk.
Der finnes bedrifter som Nes jernverk, Egelands verk,
Åll og, Cappelen-Ulefoss, Fritzøe verk og mange andre,
som kanskje eier det største og verdifulleste materiale,
som overhodet kan skaffes og som burde besøkes
snarest mulig.
Midlene hertil savner museet imidlertid idag. For å
kunne skaffe disse midler og for i det hele tatt å kunne
føre opgaven helt frem trenges der en samlet innsats:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
