Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 25. 19. juni 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
19. juni 1930 TEKNISK UKEBLAD 283
FAGSJEFENS STILLING I ENKELTE AV VÅRE BYKOMMUNER
Av diplomingeniør P. Garstad.
Fra tid til annen inneholder „Teknisk ukeblad” artikler
som tar sikte på å fremme ingeniørenes tarv med hensyn
til besettelsen av visse offentlige stillinger. Det har vært
spesielle forhold innen statstjenesten som har vært
fremholdt, mens forholdene innen norske kommuner har vært
mindre påaktet. Det jeg nu vil feste opmerksomheten ved,
er ikke hvilke offentlige stillinger i kommunene der burde
vært besatt med ingeniører, men om arbeidsforholdene
innen den del av den offentlige tjeneste som man kan kalle
kommunaltjenesten, er tilfredsstillende. Jeg vil dessuten
undersøkç om den ordning man nu har ved ansettelse og
avskjedigelse er ordnet på en for ingeniørene betryggende
og forsvarlig måte. For å begrense sakens omfang skal vi
her i det vensetligste kun befatte oss med de ingeniører
som er ansatt som fagsjefer i bykommunene. — Da der
forut for arbeidet i kommunen må finne en ansettelse sted,
vil jeg først beskjeftige mig med ansettelsesmåten.
Som bekjent har de norske kommuner et meget
vidtgående kommunalt selvstyre. Loven om dette er gammel
og gitt på en tid da de tekniske forhold, særlig i
bykommunene, var helt andre enn nu. Man kan bare tenke på
den utvikling som har funnet sted på flere tekniske
områder som elektrisitetsforsyning, vanntilførsel,
kloakkanlegg, gateoparbeidelse m. fl., og man vil forstå at den
tekniske sjefs opgaver er blitt både flere og større og fordrer
som følge herav en ganske annen selvstendighet enn før.
Samtidig må han være en dyktig ingeniør med grundig
teoretisk utdannelse og passende praksis, om han skal
kunne fylle sin opgave på en forsvarlig måte. Man vil herav
kunne slutte at det påhviler de menn som skal ansette
fagsjefer, et betydelig ansvar, og der fordres ikke bare
almen-kunnskap, men også teknisk innsikt hos den myndighet
som skal foreta ansetteisen. — Spørsmålet blir da om denne
myndighet idag utøves av personer som er i besiddelse av
de fornødne kvalifikasjoner for å røkte sitt hverv på en for
byens velferd forsvarlig måte. Bortsett fra våre største
bykommuners vedkommende må vel svaret herpå bli
benektende.
Hvilken myndighet er det som i bykommuner har fått
sig tildelt denne opgave? I henhold til lov om
kommunestyre i byene av 30. septbr. 1921 er det formannskapet som
ansetter alle tjenestemenn, uten at disse ansettelser behøver
å approberes av nogen centralmyndighet. En undtagelse
herfra er borgermester og revisjonssjef, hvis ansettelse
foretas av bystyret efter innstilling fra formannskapet.
Dessuten kan ansettelse av underordnet personale være
overdratt til faste komitéer og styrer.
Formannskapet består som bekjent av fjerdeparten av
de folkevalgte bystyremedlemmer, de såkalte formenn.
Disse biir som regel tatt blandt de politiske ledere innen de
enkelte partier, altså blandt de menn som f. t. fører an
i kommunalpolitikken, meget ofte uten å være i besiddelse
av de kvalifikasjoner som skulde utpeke dem som de beste
voktere av en kommunes mangeartede interesser.
Tar vi for oss et bysamfund sådan som det idag ser ut
i en av våre middelsstore byer, så består bystyret av 50 à
60 representanter og formannskapet av 12 til 15
medlemmer. — De politiske partiers antall har i de senere år vært
mange, ofte fra 4—6, og da hvert parti skal ha sitt
forholdsvise antall formenn, har partiene i almindelighet fra 2—4
medlemmer i formannskapet. Man ser at der i dette så à
si kun har vært plass for de politiske ledere og sjelden for
folk som har gått inn i kommunerepresentasjonen for
sakens skyld og for å tjene sin kommune best mulig. Da
de politiske partiers førere mer og mer utvikler sig til å
bli fagpolitikere og konsentrerer sin virksomhet omkring
det politiske arbeide, blir de mer og mer trukket vekk fra
annet — og produktivt — arbeide, og deres evne til å
bedømme forhold som ligger utenfor deres politiske
virkekrets blir herved sterkt begrenset. Man hører jo også til
stadighet klager over at våre politikere ikke forstår hvad
der tjener næringslivets interesser og ikke vet hvad sund
forretningsvirksomhet vil si.
I sin stilling som medlem av formannskapet blir de
imidlertid meget ofte nødt til å ta standpunkt til saker
som nettop angår næringsdrift og forretningsvirksomhet.
Er det så å undres over at en sådan forsamling ofte står
tvilende, ja nærmest hjelpeløs, og som følge herav treffer
avgjørelser som i mange tilfelle blir til skade for de
interesser de er satt til å vareta.
Den som har fulgt litt med i den politiske virksomhet
som drives i disse våre små og gjennemsiktige samfund,,
har ikke kunnet undgå å legge merke til at fagpolitikerne
fra tid til annen formelig legger an på å holde teknisk
kunnskap ute fra kommunestyre og formannskap. Det
kan endog påvises at der bl ir ansatt teknisk mindreverdig
personale i stillinger, hvortil der har meldt sig meget habile
ingeniører. Fagkomitéene som leverer innstilling til
formannskapet, blir helt neglisjert, og dog må disse forutsettes à
ha bedre kvalifikasjoner for bedømmelsen enn
formannskapet. Der legges faktisk an på å få folk i de tekniske
stillinger som lite kan, og derfor ikke tør ha en selvstendig
mening, som lett vil kunne komme på tverke for enkelte
formannskapsmedlemmers personlige ønsker og
særvirk-somhet. — Jeg tror man herav vil kunne forstå at et
formannskap ingenlunde er den rette instans som
ansettelsesmyndighet når det gjelder tekniske fagsjefer som
byingeniør, stadskonduktør, driftsbestyrer for gass- eller
elektrisitetsverk m. fl. Mere betryggende vilde det være om
ansettelsesretten var tillagt bystyret, da man her vel som
oftest vil kunne finne både mer almenkunnskap og større
•teknisk innsikt.
Det vilde heller ikke være så lett å favorisere den mindre
dyktige på den vel kvalifisertes bekostning, når ansetteisen
blev å foreta av bystyret, hvis forhandlinger dessuten er
offentlige — i ethvert fall i slike saker — og således
tilgjengelig for offentlig kritikk, som formannskapet av
praktiske grunner nærmest er fritatt for. Ved underhåndsagitasjon
er det dessuten så meget lettere å drive en følelsespolitikk og
personlig begunstigelse i et formannskap enn i bystyret.
Vi vil nu se litt på hvordan arbeidet vil kunne arte sig
for en mann som er i besiddelse av faglig dyktighet og
dessuten har mot til å ha en selvstendig mening.
Om han f. eks. er byingeniør, og som sådan har med
gateoparbeidelse og regulering å gjøre, vil han snart merke
at formannskapsmedlemmene tror sig i besiddelse av større
innsikt i disse forhold enn ham. Er han derfor en mann
som vil utrette noget og således må sette noget inn på å
få sin mening respektert, så har man straks konflikten
gående. Den utvikler sig f. eks. på følgende måte: Et til-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
