Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 25. 19. juni 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
284 TEKNISK
felle av tomteregulering har mishaget en eller annen av
formannskapsmedlemmene, eller samme formann har
kanskje ikke fått den gate- eller veistump som han ønsket,
og setter straks agitasjonen mot byingeniøren i gang. Der
drøftes om han ikke bør avskjediges og etatsjefen tillegges
endel dårlige egenskaper, så selv de som intet hadde imot
ham, begynner å tro at der må være noget galt med
ingeniøren. Konflikten næres av tåpelig snakk, og tilslutt heter
det at formannskapet må vise sin makt og myndighet og
avskjedige ham. De dårligste elementer i formannskapets
slår sig sammen og plutselig en dag fremsettes et
benkeforslag om å opsi den tekniske leder og det vedtas, kanskje
mot et par stemmer, som har pà følelsen at her begåes
urett.
Når man så efterpå lir nødt til å diskutere saken i
fullt alvor og under ansvar, så biir man nok klar over at
der er begått en stor urettferdighet mot vedkommende,
men formannskapets „verdighet” forbyr at man gjør saken
god igjen. Dette kan tas som et eksempel pà hvad der
kan hende en teknisk fagsjef i ei norsk bykommune idag.
Sådant vilde være utenkelig, hvis ethvert formannskap
bestod av menn med ansvarsfølelse; men slik som de
politiske forhold nu engang har utviklet sig hos oss i de senere
år, må man ikke gjøre regning på at der hos alle
formannskapsmedlemmer finnes synderlig meget av rettssans og
rettferdighetsfølelse. — Kun den fagsjef som ingen
selvstendig mening har, og som lar alt gå sin egen gang, har
arbeidsfred og behøver ikke frykte for à lide overlast. —
Der spørres ikke efter om han er sin stilling voksen. Hvem
skulde forresten bedømme hans kvalifikasjoner, når man
kanskje har renset formannskap og bystyre for teknisk
innsikt. —
Hvis den tekniske leder derimot var ansatt, ikke av
formannskapet, men av bystyret, dog aller helst av en
centr almyndighet efter innstilling fra de kommunale
myndigheter, vilde han få en ganske annen sterk posisjon og
virkelig være i stand til å utrette noget i sin stilling, hvis han ellers
hadde sine kvalifikasjoner i orden — først og fremst i
teknisk retning. Alle beslutninger av nogen økonomisk
rekkevidde vedtatt mot en sådan manns innsigelse, vilde
neppe kunne påregne å bli approbert av et departement,
og mange økonomiske ulykker vilde være undgått. Når
man tenker på enkelte beslutninger av stor økonomisk
rekkevidde, som er blitt vedtatt mot de tekniske sjefers
bestemte råd, for ikke å si protest, så forstår man fullt ut
at der er bruk for reformer på dette punkt av lovgivningen.
Kommunene har i de siste 20 år besluttet sig for utførelse
av en rekke store tekniske arbeider, ofte mot fagfolkenes
råd, og herved bragt sin økonomi i den største uorden.
Foretagender har vært satt i gang uten at der forelå et
forsvarlig grunnlag hverken i teknisk eller økonomisk
retning, og efterpå har den tekniske leder fått bære skylden
og ansvaret for feilgrepene. — Men i siste instans er det
skattyderne som får bære de økonomiske byrder, og ikke
bare den nuværende generasjon, men også den kommende.
Eftersom kommunene kommer i nød og må ha økonomisk
støtte av staten, biir dette ikke en sak som bare interesserer
den enkelte kommunes befolkning, men hele vårt
statssamfund. Og spørsmålet berører i første rekke den norske
ingeniørstand, idet denne ikke bare må være med og i storb.7
utstrekning indirekte gjennem beskatning bære byrdene,
men dens enkelte medlemmer blir også direkte følelig berørt,
idet såvel deres sociale anseelse vil lide, som deres levevei
kan komme til å bli utsatt for meget stor risiko. Det er
derfor enhver ingeniørs plikt mot sig selv, sin stand og det
samfund han lever i, å medvirke til at de her skildrede
forhold kan bli forbedret. —
Ingeniørens innsats i det økonomiske liv er stor, og hans
arbeide er så omfattende at han nu må komme til forståelse
av at han ikke bare kan søke sysselsettelse ved sitt tekniske
arbeide alene, men må finne sig i å opta arbeidet for å
opnå den anerkjennelse, som han ifølge sitt arbeides
betydning har krav på. — Det er et meget beklagelig faktum
for tiden at jo flere ingeniører med førsteklasses utdannelse
der kommer ut fra de tekniske høiskoler, desto mere blir
mindreverdig teknisk personale foretrukket av våre
kommuner, tildels også i ledende stillinger.
Høiskoleingeniøren blir betegnet som teoretiker og
teknikeren som mannen med den gode praksis, hvorfor man
foretrekker denne. Dette er jo også et bevis på at
ansettelsesmyndigheten ikke er sin opgave voksen, idet den vel
utdannede ingeniør har fått det beste av all praksis i
konsentrert form gjennem sin undervisning.
Hvad jeg foran har nevnt om den dyktige tekniske
leders ansettelses- og arbeidsvilkår og den myndighet som
har ansettelsesretten, gjelder i stor utstrekning også når
der i en kommune blir spørsmål om å opsi en sådan mann
fra hans stilling. Hvor opsigelse har forekommet, hører
det vel til en sjeldenhet at dette er foregått ut fra helt
saklige grunner og uten innblanding av personlige forhold.
— Ofte er det her selviske motiver fra medlemmer av den
forsamling som foretar opsigelsen, som er hovedmomentet.
Vedkommende ingeniør har kanskje nektet å arbeide til
en eller annens personlige fordel og således kommet på det
sorte brett. Han er såpass fagmann at han med rette kan
uttale sig om hvad der angår hans arbeide, og virkelig gjør
dette. Straks heter det at han holder for sterkt på sin
mening og således blir en meget vanskelig mann å arbeide
sammen med, og dette er naturligvis grunn nok for en
opsigelse. —
Der blev for 12 år siden her i landet gitt en lov om
offentlige tjenestemenn, som kan gjøres gjeldende særskilt
for stats- og kommunale tjenestemenn. — Denne lov er
gjennemført i statstjenesten og i enkelte større
bykommuner, men en flerhet av våre andre byer har hittil sloppet å
få loven gjort gjeldende for sig, skjønt det 2 ganger siden
loven blev gitt har vært på tale å gi den almindelig
gyldighet. De kommuner som har undgått loven, kan altså
ustraffet fortsette mishandlingen av sine etatsjefer og
andre tjenestemenn og avsette disse uten lov og dom, ja
endog uten at disse får vite hvad de har forbrutt. — Meget
kynisk blir den avvist som anmoder om at ens sak må
bli undersøkt i henhold til tjenestemannslovens
bestemmelser.
Det foran fremholdte kan sammenfattes i 2 hovedkrav
som derfor må stilles, nemlig:
1. Alle tekniske fagsjefer skal ansettes og avskjediges av
bystyret.
2. Tjenestemannsloven av 15. februar 1918 må snarest
gjort gjeldende for alle norske bykommuner.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
