Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 28. 10. juli 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
10. juli 1930
TEKNISK UKEBLAD
311
for sig denne arbeidsglade mann som han virkelig hadde
sett ut, blev sterkere og sterkere. Trondhjems polytekniske
Forening tok arbeidet op for å fà realisert denne idé,
kommunen bevilget den avgjørende sum under
landstekniker-møtet i 1919, og endelig anmodet Den norske
ingeniørforening om lov til å yde sitt bidrag. Den nedsatte komité
utskrev en konkurranse om monumentet og dannet sammen
med professorene Wilh. Rasmussen og Sverre Pedersen samt
arkitekt Carl Moe den sakkyndige jury. Konkurransen blev
vunnet ved et utkast av billedhugger Stinius Fredriksen.
På komitéens vegne overleverte stadsingeniøren monumentet
til byen.
Ordfører Andr. Moe mottok på byens vegne statuen og
holdt en tale som på en levende måte resymerte
stadsingeniør Dahls innsats. — „Teknisk ukeblad” har nylig temmelig
inngående behandlet Trondhjems tekniske utvikling, hvori
Carl Dahis andel er så vesentlig, at vi anser et referat av
talen som overflødig, men vi gjengir ordførerens
slutningspassus ordrett: „Alle vil sikkert forstå hvor gjerne vi som
bor i Trondhjem idag vil hedre stadsingeniør Dahls minne,
hvor gjerne vi vil takke ham for hans interesserte og
plikt-opfyllende arbeide for byen. Og vi reiser ham dette
monument for at minnet om denne mann kan bevares i
kjærlighet og takknemlighet, såvel av oss som av kommende
slekter.”
Ordføreren lot derefter duken trekke fra monumentet.
Da den falt fikk man se en statue preget av liv og kraft.
Stinius Fredriksen har efter alles mening her utført et
fremrakende arbeide. Selve statuen viser den travle
ingeniør, barhodet, i sin dobbeltknappede pjekkert, den han
alltid brukte i sitt daglige arbeide. Den tette skikkelse, det
våkne og intelligente, men allikevel godslige ansikt er et
argument for den påstand at en mann får det utseende han
fortjener. Trondhjem har med dette monument fått sin
annen statue av fortjente menn — den første er
Tordenskjoldstatuen ved Frue kirke. Det første den tilreisende nu
vil se når han kommer til byen, er stadsingeniør Dahis
skikkelse. Alle vil innrømme at det er rett og riktig, og
teknikkens menn vil giede sig over at en ingeniørs arbeide
her har fått den vurdering det fortjener. Q ß
STREIFLYS OVER OPFINNERRETTEN
STREIFTOG I PATENTSTYRET
Av ingeniør Alfred J. Bryn,
M. n. i. F.
111. Opfinnelsen —industriens ferment.
Hvad enten man vil utvikle og belyse begrepet opf
inner-rett og patentbeskyttelse eller studere patentmyndighetenes
synspunkter og arbeidsmåter har man behov for å
klargjøre sig hvad begrepet opfinnelse omfatter innenfor
patentretten. På juridisk hold har man tenkt sig muligheten av
å kunne begrepsmessig definere hvad en opfinnelse er fra
patentrettslig synspunkt. Siden den første og mest kjente
tyske kommentator på dette lovområde (professor Kohier,
død 1920) gav definisjonen: „Opfinnelsen er i sitt vesen en
teknisk kombinasjon av naturkreftene” har de utroligste
forsøk vært gjort på å finne en dekkende og samtidig
begrensende definisjon av hvad man under patentloven kan
opfatte som opfinnelse.
Man kan imidlertid hverken ut fra juridiske eller ut fra
tekniske synspunkter formulere nogen sådan for rettslivet
nyttig definisjon, da området for opfinnervirksomhet er så
stort og så uhyre uensartet, likesom dette stadig utvider sig
og antar så mange nye former, at man ingen grunn har til
à begrense sin opfatning av begrepet opfinnelse ved
nogenslags helt teoretisk, fra logikens rike hentet formel.
Men vel kan man ha brukfor visse holdepunkter for stadig
tilbakevendende synsmåter, som må gjøre sig gjeldende i
konkrete tilfelle. Har man syslet litt med disse ting i det
praktiske liv og i rettsvesenet, vil man være på det rene med,
at der fins grensegebeter — så å si en art nøitrale soner —
mellem hvad der f. eks. henhører under opfinnerretten på
den ene og forfatterretten på den annen side, mellem
opfinnerretten og mønsterretten, opfinnerretten og teknikens
vanemessigc, industriens driftsbetingende rettsområder. Alle
disse grensegebeter har sin store interesse og betydning, og
jeg skal senere komme tilbake til enkelte spesielle punkter.
For å få pointert klart hvad jeg her i denne artikkel
vil beskjeftige mig med, vil jeg gå tilbake til
utgangspunktet for min første artikkel, hvor jeg sammenstillet
opfinner
retten med forfatterretten, opfinnervirksomheten med den
kunstneriske produksjon for å få frem visse rettslige
kontraster.
Den kjente engelske kritiker Walpole sier et sted at
engelskmennene av kunst forlanger at den mer skal være
„an assistance to enjoyment of life than a beautiful thing
in itself”. I sin tid blev Bjørnstjerne Bjørnson her hjemme
kritisert fordi han i en del äv sine moderne noveller løp med
„ærender” utenom det rent kunstneriske.
Enten man har den ene eller den annen opfatning i dette
punkt er i ethvertfall ett sikkert, nemlig at kunst er „a
beautiful thing in itself” og fyller sin egentlige misjon herved.
Derfor dekker i den høieste kunst form og innhold, utførelse
og idé, hinannen helt og fullgyldig.
Opfinnelsen derimot er intet uten sitt håndgripelige
„ærend”. Dens evne til liv og utvikling sprenger derfor også
alle former.
Opfinnelsen som idé er i nutidslivet blitt industriens
ferment, — den alltid i bevegelse og vekst værende, stadig
urovekkende basill.
Ut fra denne opfinnelsens særegenhet, som igrunnen intet
annet er enn hvad der preger alt hvad der har liv, kommer
man hurtig til den slutning at den patenterbare opfinnelses
mest utpregede og alltid uundværlige kjennetegn er, at den
presenterer sig som noget hensiktsbevisst i det tekniske
erhvervsliv. Det hensiktsløse kan aldri gjøre krav på å bli
anerkjent som en opfinnelse under patentloven. Positivt
uttrykt: hensikten eller formålet er det alt avgjørende, det
grunnleggende moment for patentbeskyttelsen.
Det som man ved behandling av patentsaker, det være
sig for domstolene, for patentmyndighetene eller i det
praktiske liv alltid må ha som holdepunktfor sakens bedømmelse
er opfinnelsens hensikt innen sitt spesielle utnyttelsesomräde.
Dette kan ved første øiekast synes ganske selvsagt og
derfor betydningsløst. Erfaringen viser imidlertid noget
ganske annet. Nemlig at en stor del av det arbeide som ut-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
