Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 29. 17. juli 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
17. juli 1930
TEKNISK UKEBLAD
325
Efter à ha vært Société des Potasses d’Alsace’s gjester til
dejéuner reiste vi så ut til dette seiskaps kali leier. Iført
vare-klær av forskjellige sorter og flate hjelmer pà hodet, så vi
nærmest lignet en flokk banditter, blev vi ført 500 meter
ned i jorden med en fart av 4 meter i sekundet og besà
grubene. Med hensyn til den store kaliindustris oprinnelse
og vekst kan følgende være av interesse.
I 1869 blev der under en dypboring til 240 m konstatert
tilstedeværelse av natriumsalte (NaCl) i omegnen
avMuhl-house (Muhlhausen). På 91,55 og 115 meters dyp fant man
små lag NaCl, men ikke spor av kalisalter.
I 1904 blev der dannet et seiskap, som ved boringer skulde
søke efter kull og olje i egnen omkring Wittelsheim. Kuli
og olje fant man ikke, men i 368 m dyp traff man på NaCl.
Man fortsatte boringene og på 627 m fant man så det første
lag av kalisalt. På 649 m fantes et nytt lag. 1 juni 1906
startedes grubeselskapet Gewerkschaft Amelié som i 1908 grov
den første sjakt og begynte produksjonen i 1910. I 1911
overdrog Gewerkschaft Amelié sine rettigheter til Deutsche
Kabelwerke i Bernterode, et aktieselskap med en kapital
på 30 millioner mark.
I 1910 lykkedes det å danne et fransk aktieselskap Mines
de Kali Ste Thérése; hele det kjente kalibekken blev senere
delt mellem 4 selskaper, hvorav det ene er det før nevnte
Ste Thérése. Dette er et fransk-elsassisk seiskap med
en aktiekapital på 20 millioner francs. De 4 selskaper
kunde ialt produsere 7000 tonn pr. dag. Til tross herfor
var produksjonen i 1913 bare 350 000 tonn brutto, idet den
tildels blev holdt tilbake for å hindre overproduksjonen.
Da krigen sluttet kom alle gruber under fransk kontroll,
og nu skjedde en voldsom stigning av produksjonen. Mens
utvinningen i 1918 var 333 499 tonn, var den i 1929 3 133 815
tonn for alle gruber.
Grubeselskapene har sørget meget godt for sine arbeidere
og funksjonærer. I 1929 var der bygget 70 hus for ingeniører,
324 losjier for funksjonærer, 3063 boliger for arbeiderne og
1352 losjier tor ungkarer. Husene som alle er meget vakre
og komfortable, er utstyrt med vann og elektriske anlegg.
Enhver arbeider- og funksjonærfamilie disponerer en liten
have på 3—5 ar.
Dessuten deltar selskapet i bygning og drift av
tuberkuloseanstalter, hospitaler, sanatorier, kunstige solbad for barn,
skoler, husholdningsskoler og kooperative selskaper, samt
sportsklubber og festsaler.
Man antar at Mines Dominiales, som de nu heter, kan
utvinne 11 000 tonn pr, dag og nå op til 20 000 tonn pr. dag
ved utvidelser. Mektigheten av de nu kjente kalileier anslåes
til 1 milliard 800 millioner tonn bruttosalt, som med et
midlere innhold av 16% vil gi ca. 300 millioner tonn ren
kali (K2O).
Der finnes to forskjellige lag kalisalt. Det beste lag som
har en tykkelse på 1—1,5 m, inneholder ca. 35—40%
K Cl eller 22—25 % K2O. Dette lag befinner sig i de
forskjellige gruber på dybder fra 500 til 850 m. Det annet
saltlag med 2,5—5 m tykkelse inneholder ca. 23,5—32 %
K Cl eller 15—20 K2O. Saltet i de to lag er Sylvinte — d. v. s.
— en blanding av Na Cl og K Cl med et meget lite kvantum
magnesiumklorid og kalisulfat.
Utvinningen av saltet foregår ved sprengning, og
bor-hullene bores med maskiner drevet ved elektrisitet eller
komprimert luft. Forbruket av sprengstoff er fra 300—500 gr.
Efter opbringeisen knuses saltet i kornstørrelser fra 0—4
mm, og leveres i denne tilstand direkte til landbruket, som
almindelig sylvinte eller rik sylvinte, alt efter kaliinnholdet
(12—22 % K2O). Ep videre "del går finmalt til fabrikken
for å renses og koncentreres til 50 % K2O.
Der finnes nu 6 fabrikker for fremstilling av
kaliumklorid (50% K2O) med en dagsproduksjon på 1890 tonn,
og utvidelser finner sted. For de kjemiske fabrikker
fremstilles, omenn i ringe kvanta, 98% KC1.
Alt efter saltets rikholdighet medgår der 3—4 tonn
ràsalt for fremstilling av 1 tonn klorid med et forbruk av
250—300 kg kuli. Det knuste råsalt kommer i et
opløsningsapparat, som opvarmes ved gjennemstrømmende damp.
Opløsningen føres gjennem store avklaringsbassenger, hvor
den største del av forurensningene avleirer sig. Herfra går
laken over i krystallasjonskarene, hvor den avkjøles til
den omgivende lufts temperatur, hvorunder kalisaltet
utkrystalliseres. Kalisaltet samles og sendes i tørreapparater.
En tonn rå sylvinte inneholder også ca. 1,2 kg brom i
saltform. I 1925 optok de nuværende grubeselskaper
tanken om å utvinne brom i Elsass, og der blev bygget en
fabrikk for en årlig produksjonskapasitet pà 60 tonn
raffinert brom. Også de andre gruber tok op denne fabrikasjon,
og hele området kan nu produsere 500 tonn årlig.
Grubene er mellem 550 og 1038 m dype. I disse dybder
hersker der en temperatur av omkring 35°, som ved kunstig
ventilasjon kan senkes til 25°. Som følge av denne høie
temperatur så vi arbeiderne klæd kun i sko og badebukser.
Da besøket var slutt hadde selskapet elskverdigst
innbudt oss til en automobiltur gjennem de vakre landskaper
langs Vogeserne til Colmar, hvorfra reisen med jernbane
fortsatte til Strassbourg. Her beså vi den 22. mai de veldige
havneanlegg ved Rhinen ved en vellykket rundtur i
havnevesenets dampbåt. Det kunde være meget å berette om
dette havneanlegg med dets imponerende
lossearrange-ments, men det får være nok à meddele at havnen er en av
de største innenlandske i verden og at den i 1929 omsatte
ikke mindre enn 6 millioner tonn gods av forskjellig art.
Like ved en av kaiene lå det store mølleanlegg Grand
Moulins, hvor vi fikk følge kornets gang fra kornelevatoren
gjennem de utallige rense-, sorterings- og tørkeapparater
og kvernene inntil melsekkene over en transportrenne
dumpet ned i en lekter ved siden av kornlekteren.
Som en behagelig avslutning pà dagens studier besøktes
derpå det store ølbryggeri ,,La Brasserie du Pecheur”, som
årlig brygger 200 000 liter øl. At vi efter endt omvisning
lot det gode øl vederfares all rettferdighet, sier sig selv.
Navnet Pecheur (fisker) stammer fra bryggeriets
grunnlegger Jean Fischer, og vår elskverdige fører fortalte oss
lunt at i Paris selges ølet under navn av Fischer-bier, ,,da
pariserne ikke tror at franskmennene kan levere godt øl.”
Efter en mottagelse av Chambre de Commerce forlot vi
Strassbourg samme aften for å à begi oss mot de lothringske
trakter ved Briey-Longwy, som er bekjent for sin enorme
produksjon av jernertser. Utvinningen her anslåes til 33
millioner tonn. For å kunne behandle råstoffet pà stedet,
er der i denne egn bygget tallrike jernverker. For med et
par tall à gi et inntrykk av den østfranske jernindustris
leveringsevne kan nevnes at produksjonen i 1929 var 42
millioner tonn støpejern og 36 millioner tonn stål.
Flateinnholdet av disse mektige jernfelter er over 1 000 000 mål.
Vi ankom til Metz samme aften og forlot byen næste
morgen pr. automobil. Turen gikk gjennem Mosels dalføre
forbi en rekke store jernverk Hagodange, Uckange til
Etablissement de Wendel i Hayange, som var reisens màl.
Vår begeistring var stor, da vi på turen til firmaet plutselig
så det norske flagg utenfor en vakker villa. Her bodde en
av selskapets sjefskonstruktører for de store høiovner,
nordmannen konsul Johansen.
Etablissements de Wendels grubefelter strekker sig over
en overflate av 74 400 mål og leverer erts til 26 høiovner.
Ertsproduksjonen pr. dag er 16 000 tonn. Vi skal her bare
nevne et par tall fra produksjonen i 1929: Erts 4 503 000
tonn, koks 329 000 t, støpejern 1 665 000 t, stål 1 630 000 t,
jernbanemateriel! 230 000 t, jernbjelker 258 000 t, blikk og
store plater 141 000 t. Ialt beskjeftiges i jerngrubene ca.
22 500 arbeidere og funksjonærer.
Vi blev her først vist anlegget for fremstilling av flytende
luft, som brukes til sprengladningene. Derpå besteg vi
selskapets elektriske grubebane, som førte oss et par
kilometer inn i fjellet. Toget holdt ved en veritabel liten
jernbanestasjon, og forsynf med karbidlamper begav vi oss på
vandring inn i grubegangene. Disse var sine 3 m brede og
vel en 4—5 m høie, elektrisk oplyst og med grusbelagt
bunn. Midt inne i fjellet var der et veldig siloanlegg med
løpekran, som mottok grubevognene og tippet dem. Efter
nogen minutters marsj nådde vi frem til en av sidestollene
hvor ertsen blev tatt ut, og her blev de anvendte bormaskiner
og en sprengning demonstrert. På disse arbeidssteder kom
karbidlampcne til anvendelse.
Først like før bruken blir patronen laget. Den bestod
av et papphylster fylt med sagmugg. Hylsteret blev dyppet
ned i et spann med flytende luft og „ladet”, hvorefter den
blev puttet inn i borhullet. Da dette var fullt ladet, tendtes
ladningen pà vanlig måte med knallperle og lunte. Varselet
gikk gjennem stollene, og selv krøp vi alle inn i en sidestoll.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
