Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 35. 28. august 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28. august 1930
TEKNISK UKEBLAD
399
DEN NYE TELEGRAFDIREKTØR
Trafikksjef, midlertidig konstituert telegrafdirektør
T. O Engseth, er i siste statsråd konstituert som
telegrafdirektør.
Herr Engset er født i 1865. Han blev i 1884 ansatt
som telegrafassistent i Lødingen og har passert gradene
i telegrafvesenet som kontorassistent hos
telegrafdirektøren, sekretær i telegrafstyret, kontorsjef og fra 1926
trafikksjef. Siden 1. januar iår har han vært midlertidig
konstituert som telegrafdirektør.
*Han har i embeds medfør foretatt en rekke
studiereiser i Europa og Amerika, likesom han har vært
medlem av flere komiteer til behandling av spørsmål
vedrørende telegraf- og telefonvesenet.
Den nye telegrafdirektør er kjent som en meget
dyktig fagmann og medbringer, fra sine forskjellige stillinger
i telegrafvesenet et inngående kjennskap til etaten.
Personlig er herr Engseth en meget elskverdig og liketil
mann. .
BEDRIFT OG BANK
Av ingeniør Harald S. Börchgrevink.
Sammentrengt referat av foredrag i P. F. den 8. april 1930.
Hvis vi antar at en arbeider har en årlig lønn av kr. 3000
og at denne arbeiders ydelse kan erstattes helt ved
anskaffelse av en maskin, så vil anskaffelsen lønne sig for
bedriften, hvis de årlige utgifter til renter, og
avskrivninger på maskinens kostende, samt til vedlikehold, øket
utgift til kraft, husleie o. s. v. tilsammen utgjør et lavere
beløp enn disse tre tusen kroner.
Settes maskinens amortisasjonstid til 10 år, så vil
arbeiderens lønn på denne tid efter anuitetsprinsippet og ved 6%
rentefot avbetale og forrente omkring kr. 22 000.
Fratrekkes herfra for vedlikehold, kraft, plass og de andre
ekstrautgiftene, samt for den fordel man vil ha ved
anskaffelsen av maskinen skjønnsmessig for eks. kr. 7000, får
man den pris man kan betale for maskinen ca. kr. 15 000. For
hver arbeider, som erstattes med maskiner, øker således
bedriftens kapitalbehov med et beløp, som ligger i
nærheten av kr. 15 000.
Når man ser hen pà forholdene i England, Europas eldste
industriland, så vil man finne, at industrien helt op til
nutiden har formådd å finansiere sig selv. I dette land
med dets store forråd av jern og kuli og med dets glimrende
tilførsler av oversjøiske råmaterialer fra egne kolonier,
har det alltid hersket en sterk og begrunnet interesse for
industri. Man finner selv idag, at de overveiende interesser
til og med i meget store foretagender, ofte eies av
enkeltpersoner og deres familie, men også det brede lag av
befolkningen deltar i finansieringen av industri, idet de populære
Pundaksjer finner en ikke liten avsetning blandt landets
middelstand både som plaseringsobjekt og som
spekula-sjonsobjekt.
Grunnen til disse for industrien så gunstige forhold er
å søke først og fremst i den tilstedeværende disponible kapital,
som er en følge av landets velstand, og dernæst i den tiltro
som næres til landets gamle og lønnsomme industri, en
industri uten hvilken en stor del av befolkningen vilde stå
uten eksistensmidler. Bortsett herfra har også bankene
pà sin side opmuntret til den direkte finansiering av
industrien, ved å sette en lav rentesats for bankinnskudd, og
ved selv ikke i større utstrekning à ville forstrekke industrien
med kapital. Bankene, hvis prinsipp er à holde sig til de
kortfristige kreditter, yder i almindelighet kun rene driftslån.
Som hovedregel kan man si at et sådant driftslåns størrelse
ikke skal overskride halvparten av verdien av de likvide
aktiver, altså av beholdninger av enhver art plus fordringer,
men gjennemsnittet ligger sikkert lavere enn denne grense.
Som sikkerhet mottar så banken ofte ikke alene pant i
anleggene men også i de likvide aktiver.
I England kan altså en bedrift pantsette absolutt alle
sine verdier, hvorved en uprioritert kreditors stilling — for
eksempel en vekselinnehavers — kan bli betydelig dårligere
enn her i landet. Som man forstår er bankenes innsats
meget liten — om man overhodet kan kalle deres
kreditt-givning ved dette navn. Det er aksjonærene eller eierne,
som tar det store løft alene og som løper hele risikoen.
Såvel bankenes som industriens økonomiske opbygning er
således preget av den kompakte soliditet som er den engelske
nasjon egen.
De betingelser, som muliggjorde industriens
selvfinansiering i England har imidlertid såvidt man nu kan forstå
ikke vært tilstede efter krigens slutt. På grunn av kolonienes
større merkantile og industrielle selvstendighet, landets egne
efterkrigsbyrder og mere demokratiske innstilling og den
økende utenlandske konkurranse, synes det å være opstàtt
en merkbar kapitalmangel. Da bankene for det meste har
fortsatt med sin forsiktige utlånspolitikk, og da mange
bedrifter ikke har gått godt i de senere àr, har dette visstnok
resultert i, at industrien delvis har savnet midler til
nødvendig modernisering. Minister Thomas uttalte som bekjent
for nogen tid siden, at minst halvparten av Englands
industriforetagender var håpløst umoderne.
Det later imidlertid til, at de engelske banker, med Bank
of England i spissen, er kommet til den opfatning, at den
engelske industri bør reorganiseres og moderniseres med
støtte av bankene. Det tales om en virkelig nyorientering
med samarbeide bankene sig imellem til fremme av
nyfinansiering, reorganisasjon og sammenslutning innen
industrien. „Economist“påpekeri denne forbindelse, at de engelske
banker savner spesielle industriavdelinger, og at man, hvis
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
