Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 36. 4. september 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
•4. september 1930 TEKNISK
bosatt ved sydkysten av Sortehavet. Herfra spredte
kunsten sig utover Europa og kom omkring år 500 f. Kr.
til Norge. Jernsmeltningen foregikk ved smeltning av
myrmalm. Jernet fikk efterhvert en stadig større
anvendelse og utvinningen nådde ved vikingetidens
begynnelse ca. 700 e. Kr. til full utfoldelse, en virksomhet som
holdt sig frem til det 14. århundrede. I den følgende
nedgangstid fikk byene jern ved import, og utvinningen
av myrjern sank ned til en bygdevirksomhet. I det
16. og særlig i det 17. århundre under Kristian den 4de
kom nye fremstillingsmåter til anvendelse og
bergverkene og jernverkene blev et nytt ledd i det norske
samfundsliv. Men også denne industri var forbigående. Da
jerndriften begynte å omlegges i begynnelsen av det
19. århundrede fulgte vi ikke med og verkene stanset
’efterhvert. Det er nu ingeniørenes opgave å gjenreise
•den gamle norske jernvinning i moderne form.
Derpå holdt direktør G. Schjelderup, Oslo, foredrag om:
,,Norsk ru jern og stålproduksjon i lys av de
nye elektriske metoder.”
Efter en historisk innledning karakteriserte
foredragsholderen ingeniør Bie-Lorentzens såkalte Tinnfossovn,
den første elektrorujernsovn for koks i verden, som det
■første store skritt henimot en norsk rujernindustri. Men
det annet — nemlig å bygge store lukkede trefaseovner,
hvor gassen kunde samles, lot vente på sig.
Av minst like stor betydning er dog at man lærte å
hygge trefaseovn for rujern, for derved å komme ti! de
store ovnsaggregater som er i stand til å produsere et
billigere jern.
Ved siden av den rujernovn som er uteksperimentert
ved Fiskå og Spigerverket har professor Harald
Pedersen i de siste år utarbeidet en meget interessant
metallurgisk prosess, hvor han ved smeltning av jernholdig
bauxit får et rujern som biprodukt. Prosessen, som er
utarbeidet i Trondhjem, drives nu i teknisk målestokk
i Høyanger i en av professoren konstruert ovn.
Taleren gikk så over til å omtale
elektrostålproduk-sjonen.
Opgaven å fremstille stål i elektriske ovner til
avløsning spesielt av diegelprossessen, er blitt løst på en
fremragende måte. I løpet av disse få år er
elektrostål-produksjonen steget fra 0 til ca. 1 miil. tonn pr. år.
Dessuten er hundreder av elektriske smelteovner
installert i såvel stål- som jernstøperiene.
Samlet er idag antagelig ca. 1000 stålovner i drift
verden over. Grunnen er selvfølgelig i første rekke at
de tekniske vanskeligheter er løst. Ovnene er blitt solide,
enkle, billige i drift, og fremfor alt lager de et overlegent
godt produkt.
Elektrostålproduksjonen i Norge har tatt et godt
opsving og ligger idag mellem 20 og 30 000 tonn pr. år fordelt
på Stavanger elektrostålverk og Christiania spigerverk.
Foredragsholderen nevnte bl. a. Norsk blikvalseverk i
Bergen, som i løpet av de siste år er vokset frem til
et av de største norske industriforetagender på
Vestlandet. Produksjonen av fortinnet blikk er en vanskelig
spesialproduksjon, og man må med glede nevne at
verket nu produserer 20 000 tonn årlig og skaffer den
vesentlige del av blikket til den norske hermetikkindustri.
Foruten disse verk som produserer valsejern og stål er
der idag i Norge 4 utmerkede stålstøperier, som
samtlige nu er gått over til elektriske ovner.
Om Norges andel i den direkte stålfremstilling nevnte
taleren «Norsk stål»s prosess, som nu er kommet over
forsøks-stadiet, og i disse dager settes der igang et
teknisk anlegg i Bochum i Tyskland.
At man ved de direkte stålprosesser av malm får et
meget godt stål, er utvilsomt. Spørsmålet er om
opfin-nerne kan bringe produksjonsomkostningene ned, slik at
denne fremstillingsmåte i stor stil kan opta
konkurransen med de gamle metoder.
Tidligere er nevnt hvorledes elektrisiteten med
avgjort hell har latt sig anvende i jern- og
stålproduksjonen. I og med at vårt land har meget og billig kraft,
kan man derfor konstatere at muligheter for en egen
norsk jern- og stålproduksjon igjen teknisk er tilstede.
Men vi må straks gjøre oss klart at dette ikke er
nok. Der er en rekke andre faktorer av minst like stor
betydning som kreves for at denne industri igjen kan
bli av betydning i Norge.
De andre store faktorer er malm, lønninger, avsetning
og beskyttelse.
Vår norske malm er av fin kvalitet, og. der er mer
enn nok til å dekke Norges behov, men
produksjonsprisen må bringes ned. Vi har også en rik
svovelkis-produksjon. Men de valutasvake land kan drive en farlig
konkurranse ved de unaturlige lave
produksjonsomkostninger. Men uten å være for store optimister må vi vel
håpe på at dette misforhold litt efter litt vil utjevnes.
Hvad avsetningen angår kommer vi inn på et
overordentlig interessant, men komplisert område nettop i
jern- og stålindustrien.
Her spiller landenes størrelse og derved
hjemmemarked en stor rolle. Hvor det gjelder masseproduksjon har
helt naturlig de store land en fordel i sitt enorme
inn-landsbehov, som danner bakgrunnen for deres
eksportproduksjon.
Vår nuværende og fremtidige stålindustri må
standardisere sig på de hoveddimensjoner og kvaliteter,
hvorav massefabrikasjon kan skapes, samt først og
fremst legge sig efter stålprodukter for innland og
eksport hvor kvalitet og elektrisk kraft er hovedfaktorene.
Hvad eksport angår er det en selvfølge at de norske
industrier legges ved gode havner. Den fordel er snart
av like stor betydning som vår elektriske kraft.
Ser man de kostbare dokker som tidevannet
fremtvinger i utlandet, og de mange svære industrier i Europa
som har hundreder av kilometer jernbane til
eksporthavn, springer denne fordel sterkt i øinene.
For en så billig vare som jern spiller frakten en
meget stor rolle, således at fremstilling på
forbruks-stedet eller i forbrukslandet ofte biir økonomisk riktig
til tross for billigere produksjon i andre land. Hvad vi
dessuten idag 12 år efter verdenskrigen har lett for å
glemme er den overmåte store betydning av egen norsk
jernproduksjon under ufredstider ute i verden. Ikke bare
under selve verdenskrigen, men også i årene efter
hersket en jernhunger, som drev prisene op til eventyrlige
høider i de land som var henvist til import. I enkelte
av disse år importerte således Norge jernprodukter for
ca. 150 millioner kroner pr. år.
Til slutt en faktor av stor betydning hvad
avsetningen angår, nemlig landenes tollgrenser og kartellene.
Som vi har sett i en rekke land de siste år har toli-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
