Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 39. 25. september 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
M T Nr-39
Teknisk Ukeblad
UTGITT AV DEN NORSKE INGENIØRFORENING OG
DEN POLYTEKNISKE FORENING
FUNGERENDE REDAKTØR: LUDV. EKLOE,
INGENIØR M. N. I. F.
...................... I N N HOLD : iniiiiiiiitfi.iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiuiiiiii
Strømninger innen arkitekturen. — Arbeidsledige ingeniører og ansettelsesforholdene. — Kunstnernes hus. — Zeiss-planetariet i Jena. Foldals
gruber. — Litteratur. — Foreningsefterretninger. — Utstillinger, kongresser. — Notiser. — Den vanne-tekniske innredning i Vigelands atelier
STRØMNINGER INNEN ARKITEKTUREN
Det er igrunnen utrolig, hvad der er hendt arkitekturen
i våre dager. Denne kunstart, den mest akademiske og
tra-disjonsbundne av alle, hopper plutselig ut i det blå intet,
kaster alle tradisjoner av, gir skikk og bruk på båten og
står der som en atletisk yngling i sin lette treningsdrakt,
fri for hemmende bånd, tunge kapper og skyggefulle hatter.
Fra de gamle egyptere, assyrere og babylonere arvet
grekerne, de store byggmestere og arkitekter, ferdige former
innen arkitekturen. Det var de tykke, hugne vegger med
åpninger, det var søilene, som bar takbjelkene, selv
døråpningene, stenflisene, ornamentikken, alt arvet de; de
skapte ikke noget av intet eller av en ubekvem materie.
De omskapte det hele, men det er jo ikke det samme som
å forme noget av intet. Rent teknisk, ingeniørmessig sett,
satte de også sitt preg på byggemåten, idet de blev
dristigere enn sine forgjengere, lettere på hånden.
Og de gav sin arv til romerne, dette barske, praktiske og
ordnende krigerfolk, som av den høit beåndede greske
arkitektur skapte megen tørr og kjedelig skolearkitektur. Men
også romerne forsøkte å øke sin arv, det lyktes ikke
kunstnerisk sett, enda de utvidet den og bragte den videre
teknisk og ingeniørmessig sett ved dristige konstruksjoner og
mer praktisk anvendelse.
Som med grekerne og romerne, så også med alle de andre
européiske folk. Av antikken steg den tunge romanske
arkitektur frem, herfra svinget gotikken sine lette buer
mot himmelen. Fra antikken kom også renessansen som
en direkte og frodig kopi i middelalderens pompøse ånd.
Her velder det utover, her vokser det strålende og
trope-aktig, navn som Leonardo da Vinci, Michelangelo,
byggverk og reguleringsverk som Piazza della Signoria, Florens,
med Palazzo Vecchios slanke tårn over de mektige
murmasser, Portici degli Uffizi, Florens, Pcterskirken og
Peters-plassen, Rom, og senere i barokken de franske og østerrikske
palasser, eller den såkalte spanske trapp som fører op til
kirken S. Trinità dei Monti, Rom, eller den berømte, ovale
plass i Nancy.
Hele tiden er det arv og tradisjon. Arkitekturen er iklædd
sine mer eller mindre stive akademiske gevanter. Alt er
hevd og tradisjonbundet, og intet kan den titøvende
arkitekt forandre. Hvad vilde ha skjedd, om en av datidens
arkitekter hadde satt en gotisk spissbue inn i et barokt
anlegg? Verden vilde ikke ha stått til påske!
Og videre, i de temmelig løsslopne retninger innen
arkitekturen, som kalles rokokko, og i den stivbente, sirlige
kunstart, som bærer navnet empire, finner vi akkurat det
samme, arven og tradisjonen. De skinner igjennem som
tråder i ve ven. Atter og atter møter vi fornyelsestrangen. I
nyklassissismen, i jugendstilen. Fler er trangen til å skape
noget nytt, trangen til å bryte ut, men resultatet er bare nye
kopier, det samme gamle, forterpete på en annen måte.
En ny skarp saus til en gammel kjent rett.
Vi skulde tro, at vi i vår norske bondekunst vilde finne
noget særpreget, noget som er sprunget ut av vårt folks
eget lynne, uten påvirkning utenfra. Og begynner vi så å
granske de lærdes verker, finner vi at et så tilsynelatende
norsk-norskt byggverk som stavkirken har sitt gamle og
ennu delvis bevarte forbillede i en kirkestump i Syd-England
(se Dietrichson, Norske Stavkirker). Og vår såkalte
nasjonale treskjærerkunst stammer temmelig direkte fra kelterne
og er dessuten sterkt påvirket av almindelig
barokk-orna-mentikk.
Like op til våre dager er arven og tradisjonen tydelig og
åpenbar. Motene kan skifte litt, der kan bli et farveislett
en litt annen gruppering, en stoltere reisning eller det kan
være litt mer malerisk enn før, men den tusenårige tradisjon
holder det hele fast med sine jern hender.
Et av nutidens i mange måter ypperste
arkitekturkunst-verker, Ragnar Østbergs Statshus på Kungsholmen i
Stockholm, dette stolte byggverk, som på sett og vis avslutter en
hel bydel, har på mange måter søkt å rive sig løs fra
tradisjonen og arbeide sig ut av den. Det er ikke lykkedes,
for-såvidt vi ser, hvor håpløst arkitekten sliter og river i sine
lenker, men ikke kan komme fri. De fortvilede og næsten
abnorme forsøk arkitekten gjør på å bryte med tradisjonen
ved å flytte på alle vindusakser på fasaden ved
hovedinngangen virker hverken overbevisende eller kan sies å være
heldige. De fleste vindusakser i denne fasade står nemlig
ikke over hverandre fra etasje til etasje, de er vridd litt
snart til den ene, snart til den annen side, så det ser ut som
bygningen vakler en smule. Jeg synes det skjemmer den
stolte og skjønne bygning litt, dette forsøk.
Men så sprang bomben. Krigen, verdensbranden, var
over Europa, ja alle mennesker var med på en eller annen
måte. I fire tunge, lange år raste den blinde krig over
verden. Hvor den for, rev den ned. Den hadde ikke respekt
for noget. Dens appetitt var umåtelig, over alle grenser,
den var like sulten efter å ha fråtset i fire år.
Og da mennene fra krigen kom til sig selv igjen hjemme,
da ingeniører og arkitekter blev stillet overfor den gamle
sirlige, korrekt antrukne arkitektur fra hundre av år
tilbake, fra evigheten, fra før krigen, da lo de nervøst og uglade:
„Hvad var dette for et gammelt spøkelse?”
Respekten for tradisjonen, for arven, for det overleverte
fantes ikke hos disse forhenværende krigere. De hadde i
fire uendelige år sett nøkternt og usentimentalt på livet og
tingene, verden og døden. Det var dem umulig å ta op alt
det gamle, støvete juggel som de så i de sirlige verker og
på de gamle velpussede bygninger i byene bak deres
fordums kampfront.
77. ÅRGANG
25. SEPTEMBER l(930
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
