Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 39. 25. september 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
442 TEKNISK
De våknet op og de tenkte. De erindret sin venn og
forbundsfelle i mangt et knipetak, det nye byggestoff,
betongen. Hvad er jernbetong? For konstruktørene er det
rundjern, sand, singel og cement. For arkitekten er det noget
mer, det er mulighetene, det er drømmen om å kunne svinge
sig op mot skyene, kaste sig fritt ut i luften, spenne uredd
over store saler og bore sig dristig langt ned i jorden, under
vannet.
Samarbeidet mellem ingeniørene og arkitektene begynte.
Hånd i hånd eller hjerne ved hjerne. Gieden over à være fri
tradisjonen og arven, dette brysomme påheng, gav sig ofte
krasse utslag. Især i begynnelsen, da de arbeidet med alle
mot sig, gav deres ungdommelige tross dem mange innfall
som virket overdrevne. Men efter hvert som motstanden
minsket og det hele ikke var så tindrende nytt mer, la
sinnene sig til ro og den gode arkitektur vokste frem som en
fugl Fønix av krigsruinene.
De unge nyskapere var lys våkne. De så utvekstene,
krussedullene, det århundreder gamle påheng, og de spurte
sig selv: „Er alt dette nødvendig?” Og de fant at meget
kunde skrapes bort. Loftet? Det digre, kostbare, steile
tak? En stor kjeller for hver husmor i bygningen?
Overflødig, dyrt, brandfarlig. Loftet er en kilde til stadig strid
mellem arkitektene som planlegger og husmødrene som
bruker. De sier, de må ha loftet til å sette fra sig ting pà, og
tørke tøi i. Og hvad er det så, de setter fra sig? Ting, de
aldri vil se mer, loftet er for det store gross av husmødre
blitt en unødig stor og bekvem søppelkasse, hvori de kan
tømme alt de ikke tåler å se mer, gamle stoler, brukne leker,
overflødige senger, alt slikt som like godt og meget bedre
kan gå til Blåkorsfolkene, hvor det kunde komme til nytte.
Og klæsvasken? Tøi kan tørkes andre steder, enn på loftet,
det kan innredes et litet scullery med vaskemaskin, og
tørkingen kan foregå her. Vi har nu også meget gode vaskerier,
som for en billig penge vasker og stryker vàrt tøi, og en
kan så inderlig godt undvære å slepe våre tunge
vaskekurver fra kjelleren op til loftet.
De unge tradisjonsstormere sa derfor: Vekk med loftet;
og så opstod det flate tak. Det skal innrømmes, at disse
flate tak har vært en hård nøtt å knekke, teknisk sett, og
vi har bare tilnærmelsesvis opnådd, hvad vi tenkte oss her,
et flatt tak er og blir en vanskelighet i hvert land, som har
et så barskt klima som vårt. Spørsmålet’ loft vil miste sin
betydning for alle den dag, vi får lov til å bygge ti-tyve
etasjer i høiden ved våre leiegårder. Det er innlysende at
man ikke kan skaffe loftsrum til alle leieboere i en slik gård.
Men først da vil alle husmødre forstumme.
Likeså med kjellere. Folk erindrer ikke at vi har
kjøleskaper, at husholdning nu ikke er husholdning for femti år
siden, at våre venner kjøbmennene nu er som raketter ved
vår dør på vår første kallen i telefonen. Vi kan leve fra
hånden til munnen, våre forfedre måtte leve fra stabbur til
kjeller.
Mange tror at arkitekturen av idag skal bli arkitekturen
evindelig, at klimaks er nådd, og at herefter vil arkitekturen
bli uforanderlig og urokkelig. Men intet er selvsagt mer
feilaktig. Arkitekturen av idag har kastet gevantene. Den
står som den kraftdirrende yngling i sine lette og bekvemme
klær. Men også den eldes, dør og smuldrer hen, men livet
er dødens fornyelse og andre slekter vil fostre annen
arkitektur. Alen stilen av idag har gjort sin gjerning, den har
vært en Herkules, som har renset Augias-stallen og den vil
sikkerlig minnes som et renslig blad i arkitekturens historie.
Den har innvirket på mange grener av samfundstreet, på
kunsthåndverket, på farvebruken, på møbeltilvirkningen.
Dens innflytelse her vil bli utredet i en senere artikkel.
Hans Backer Fürst.
ARBEIDSLEDIGE INGENIØRER OG ANSETTELSESFORHOLDENE
Av dipi. in g. P. G ar stad.
I vårt land finnes for tiden mange arbeidsledige ingeniører
som frister en alt annet enn misunnelsesverdig tilværelse.
Da der også i andre land er stor arbeidsløshet blandt
teknisk utdannede, er våre egne henvist til å bli hjemme og
se sig om efter en jobb, som kan tjene til underhold inntil
tidene om mulig skulde bedre sig. De slår sig igjennem på
en eller annen vis ofte med arbeide som ligger langt pà siden
av deres faglige utdannelse, som derfor foreløbig ikke er
meget verd. Av ledige stillinger er der dessuten så få at
de som får ansettelse, kun utgjør et forsvinnende antall av
dem som går ledige. Det skal heller ikke forbedre stillingen
for de arbeidsledige ingeniører at der i de senere år i tekniske
stillinger undertiden er ansatt mindreverdig teknisk
personale, hvor ingeniøren synes à-skulle være selvskreven.
Når en stilling blir avertert ledig, er der ofte 50 à 100
ingeniører som søker, selv om deres utdannelse og praksis er av
den art at de ikke passer for stillingen.
Bekjent med, at der av og til gjør sigen sørgelig mangel
på konsekvens gjeldende ved enkelte stillingers besettelse,
kan mange med god grunn gjøre sig hàp om à komme i
betraktning, selv om deres tekniske kvalifikasjoner er slik
at de ikke burde ha søkt.
Ofte avfattes avertissementene så misvisende at en hel
del som ikke burde søke, allikevel gjør det til ulempe, såvel
for den som skal behandle ansøkningene som for ansøkerne
selv. Hvad selve avertissementenes avfattelse og
formulering angår, utvises der ofte — også i offentlige stillinger —
en stor mangel pà omtanke. Eksempelvis kan nevnes at
der for ca. 1% års tid siden blev avertert efter en fagchef
til en av våre bykommuner, som har innført
pensjonsordning for sine funksjonærer og som følge derav har en øvre
aldersgrense à holde sig til ved ansettelsen. I dette tilfelle
var aldersgrensen 40 år. Intet var imidlertid oplyst herom
i avertissementet,og det ligger nær å tro, at flere av ansøkerne
var over 40 år. Disse kunde vært spart for det arbeide og
de omkostninger som er forbundet med à søke og
fremforalt for det lite misunnelsesverdige arbeide personlig à
konferere med vedkommende ansettelsesmyndighet
hvilket for tiden praktisk talt alltid må til, om man skal gjøre
sig håp om å komme i betraktning ved en ansettelse. En
pensjonsordning som til fagchefstillingene i våre større og
middelstore kommuner utelukker folk over 40 àr må vel
også betegnes som en misforståelse. Den kan ofte utestenge
meget vel kvalifiserte og særlig sådanne som har en lang og
god praksis. Det synes å ha vært lite omtenksomt å innføre
en slik bestemmelse i pensjonsvedtektene da en ellers
kvalifisert mann i almindelighet er like arbeidsdyktig mellem
40 og 50 år, som mellem 30 og 40. Den eldre må også for-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
