Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 39. 25. september 1930 - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
25. september 1930 TEKNISK
utsettes à sitte inne med større erfaring og kunne arbeide
mer selvstendig enn den yngre. En annen sak er det, at
en mann som er i en alder av 50 år må finne sig i på grunn
av et mindre innskudd i pensjonskassen å få en mindre
pensjon enn en som er 10 år yngre. Den siste har jo betalt
10 årlige innskudd mer ved sin avgang eller han har ved det
tidspunkt stått 10 år lenger i arbeidsgiverens tjeneste enn
den eldre. En pensjonsordning som foran omtalt virker
særlig uheldig i nedgangstider, som de man f. t. oplever,
idet flere eldre ingeniører også må forutsettes å være eller
bli ledige nu.
Det avansementsforhold som ellers er almindelig anerkjent
i velordnede etater og som også burde være en prinsippsak
ved overgang fra en stilling til en annen innenfor samme
faggruppe, kan bli satt helt ut av spillet på grunn av en
sådan bestemmelse. I statstjenesten foregår en flerhet av
oprykninger til bedre for ikke à si de beste stillinger efter
opnàdd 40 år og meget ofte i høiere alder.
I den annen klasse av offentlige stillinger nemlig, de
kommunale, blir man satt i den situasjon ikke å kunne få nogen
stilling i det hele tatt om man i 40—50 årsalderen skulde
bli nødt til å gå fra sin plass. Hvor lett kan ikke det hende
i vår av partipolitikk gjennemsyrede kommunale
central-administrasjon.
Det burde være en opgave for Den norske ingeniørforening
å bringe orden i avansementsforholdene innen de kommunale
etater og sørge for at ingeniørstillingene også virkelig blev
forbeholdt ingeniører. Hvorfor har vi en teknisk højskole
her i landet?
En mer våken optreden fra ingeniørenes side vilde sikkert
gavne vår. stand. Denne trenger nu mer enn nogensinne å
gi akt på hvad der foregår.
I nedgangstider får fagfolkene ofte skylden for hvad
der er begått av feil i en foregående konjunkturperiode.
Vi er dessuten på god vei til å få et ingeniørproletariat i
Norge nu. Skjer dette, da har i ethvert fail vår tekniske
højskole tapt sin berettigelse. Dårlig betalte ingeniører har
ikke råd til en kostbar høiskoleutdannelse og som dessuten
er meget krevende. Forlanger det nuværende samfund, at
det man kaller ingeniørstillinger omgjøres til stillinger for
teknikere, får dette samfund også finne sig i at vedkommende
kun har lavere teknisk utdannelse — utviklingen får bli
derefter. Det er dog de nulevende ingeniørers plikt å gi
samfundet beskjed om, hvordan det vil gå-, om man
fortsetter på den vei som man allerede er langt inne på, nemlig
å tildele sakkyndigheten en underordnet rolle i
samfunds-virksomheten.
Men tilbake til averteringen av tekniske stillinger. De
bør avfattes klare og konsise og angi i hovedtrekk hvad
vedkommende får å bestille, med en kort redegjørelse for det
vesentlige i den for stillingen gjeldende instruks.
Vedkommende ansøker skal av avertissementet ikke båre kunne se
hvor stor lønn han får, men også i hovedsaken bli klar
over arbeidsordningen. Det må angis om der er
pensjonsordning med innskuddets og pensjonens størrelse,
aldersgrense .m. v.
En annen ting som burde være en gjennemført ordning i
kommunene — i ethvert fall inntil tjenestemannsloven biir
satt i kraft — er, at der burde oprettes personlige kontrakter
som sikrer vedkommende en saklig behandling hvad angår
hans personlige forhold. Dette er også en opgave for vår
ingeniørforening å ta sig av.
En annen side av den virksomhet som angår
bekjentgjørelse av stillinger, er den, at der særlig for offentlig og
halvoffentlig (kommunale) stillinger averteres ledig sådanne
piasser som praktisk talt er besatt på forhånd. Sådan
avertering burde ikke finne sted. Dette gjøres ofte for at
vedkommende funksjonær som i første rekke har med
ansetteisen å gjøre, skal ha „ryggen fri” som det heter. Man tenker
ikke på at det for en masse ingeniører som går ledige, betyr
meget arbeide bare det å skaffe rede på om sådant
avertissement er alvorlig ment. Betyr „ledigheten” i realiteten bare
en oprykning, må stillingen ikke averteres ledig. Ingeniører
som er chefer anmodes om å være så hensynsfulle mot
kolleger, at de som er rammet av ledighet, ikke betraktes som
personer der gjerne kan være beskjeftiget med å skrive
ansøkninger selv om der ingen chanse er til ansettelse.
Eldre ingeniører der sitter i chefstillinger, vilde gjøre sine
ledige kolleger en virkelig tjeneste om de vilde være
opmerk-som på dette.
Hvad ansøkningsfristen angår bør den være så lang at
vedkommende får tid til å skaffe sig de fornødne attester;
men à sette en frist av mange uker er ganske unødvendig
for almindelige ingeniørstillinger. Når man imidlertid
oplever at en stilling blir kunngjort i „Teknisk ukeblad”
omtrent samme dag som ansøkningsfristen utløper, kan
man vel være enig om at fristen er for kort, enten nu dette
skyldes det tidsskrift som har besørget offentliggjørelsen,
eller vedkommende arbeidsgiver. Det vilde også være et
rimelig forlangende åt alle stillinger blev kunngjort ledige
i vårt tekniske ukeblad, og for elektroingeniører dessuten i
„Elektroteknisk tidsskrift”.
Hvad nu avgjørelsen av de innkomne ansøkninger angår,
må saken selvsagt ha den nødvendige tid for å kunne passere
de forskjellige instanser, som har med innstillingen å gjøre;
men hver den som lar ansøkningene ligge på sitt skrivebord
for å godgjøre sig eller for å vente på at politikk og
klikk-vesen skal få tid til å virke, begår en urett mot
vedkommende ansøkere. Dette er likeså galt som hvad der kan
passere i kommunale centralorganer at ansettelser forseres
frem for å hindre at formannskapsmedlemmene skal få
anledning til å sette sig inn i saken. En sådan
fremgangsmåte har aldri nogen reell grunn, som oftest skjer det for
å få frem en ikke kvalifisert kandidat. Er nu en stilling
besatt vil der være en hel del attester, vidnesbyrd o. 1. som
ingen interesse mer har for den som har besatt stillingen.
For dem som er ansøkere har det imidlertid en betydelig
interesse å få vite utfallet og få sine papirer returnert. Det
vil være til virkelig nytte for dem om de straks efter
besettelsen blev underrettet om utfallet og fikk sine attester i retur.
Den bagatell det vilde koste å postlegge disse papirer burde
enhver arbeidsgiver kunne ofre. Det måtte også gå an ä
gi meddelelse om hvem som var blitt ansatt og hvilke
kvalifikasjoner man herunder hadde lagt vekt på. En slik
orientering vilde komme vedkommende ansøker til nytte
næste gang han søkte en lignende stilling. Uopfordret bør
derfor alle attester, vidnesbyrd m. v. returneres straks
avgjørelsen er falt, uansett om vedkommende ansøker har
vedlagt returporto eller ikke.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
