Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sanitær- og varmeteknikk Nr. 4. 18. desember 1930 - Ventilasjon av ceniralopvarmede bygninger, av Hjalmar Sandholm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
18. desember TEKNISK UKEBLAD 25
1930 SANITÆR* OG VARMETEKNIKK Nr. 4
VENTILASJON AV CENTRAL OPVARMEDE BYGNINGER
Foredrag av ingeniør Hjalmar Sandholm i den Sanitær- og varmetekniskt gruppe av P. F. den 20. novbr. 1930.
Jeg ønsker straks å gjøre opmerksom på at mitt foredrag
ikke kommer til å inneholde noget egentlig nytt for
dem som er fortrolig med ventilasjonsteknikken.
Hensikten med de betraktninger jeg kommer til å anstille,
er nærmest den à danne et grunnlag for en forhåpentlig
fruktbringende diskusjon om nødvendigheten av
ventilasjon i centralopvarmede leiegårder, forretningslokaler og
leiligheter, og om de tekniske muligheter for en
tilfredsstillende’ ventilasjon.
Hvad der menes med ventilasjon og hensikten med den,
er selvsagt klart for alle; men hvad der i et gitt tilfelle kreves
av ventilasjon kvantitativt sett og på hvilken måte den skal
finne sted, er dessverre ennu meget uklart.
Der er i tidens løp foretatt en mengde undersøkelser av
såvel enkeltpersoner som av-offentlige institusjoner og
kommisjoner for å bringe på det rene hvilken fysiologisk
innflytelse mer eller mindre uren luft har på menneskene. De
senere tiders undersøkelser i så henseende har gitt til
resultat at det i vesentlig grad er luftens fysiske, og altså ikke
dens kjemiske beskaffenhet, som er avgjørende for
hvorvidt den kan betraktes som sundhetstjenlig.
Det antas at man uten skade kan opholde sig i lokaler
hvis luft inneholder betydelige mengder av kulisyre og
ut-dunstninger fra mennesker, når bare luftens temperatur,
fuktighet og bevegelse er passende, d. v. s. når der ikke
opstår forstyrrelser i legemets varmeregulering
(varmebalanse). Hvilket forhold der bør herske mellem disse
faktorer innbyrdes for at luften skal føles behagelig for friske
mennesker, er fastslått eksperimentelt — og der er som
bekjent til og med fremstilt et instrument, som i tall angir
luftens beskaffenhet i så henseende.
Instrumentet (katatermometer, konstruert av den
engelske fysiolog Leonard Hill), som i mange tilfelle kan være en
god støtte for den som skal bedømme luften, har dog en
vesentlig mangel. Det kan, som rimelig er, ikke gi utslag
for det vi i almindelighet kalier ond lukt.
Ved hjelp av instrumenter er det således mulig å
bebedømme om hvorvidt de klimatiske forhold i våre
opholdsrum er de gunstigst mulige, når man bortser fra de
forurensninger av luften, som skriver sig fra menneskene selv og
den innvirkning som de forskjellige giftstoffer i disse
forurensninger har eller med tiden vil ha pà den menneskelige
organisme.
Tør man gå ut fra at luftens forurensninger —- heri dog
ikke innbefattet sådanne som forårsakes av fabrikasjonen
av visse stoffer — ikke har nogen skadelige virkninger, vil
hele ventilasjonsspørsmålet for almindelige beboelsesrum
falle bort.
Nu er det jo imidlertid så at vi i almindelighet reagerer
ganske kraftig mot de forurensninger av luften som vi
opfatter som dårlig lukt og i særdeleshet den slags luft som alltid
opstår når mange personer opholder sig i et dårlig ventilert
rum. Om det enn ikke er direkte påviselig at slike
forurensninger av luften er sundhetsfarlige, tilsier — synes jeg —
almindelig renslighetssans at den dårlige luft må erstattes
med frisk. Går man ut fra at disse mine betraktninger
medfører riktighet, bør allikevel lokaler bestemt for varig
ophold for mennesker ventileres.
Før jeg går over til de tekniske muligheter for
ventilasjon i vår tid, vil jeg i korthet omtale enkelte
ventilasjons-ordninger fra eldre tider.
I gamle dager, før centralopvarmningens tid, fikk man
nok — især om vinteren — en meget sterk følelse av at
ventilasjonen ikke var trekkfri, idet ildstedets røkpipe
slukte store mengder av luft, som uopvarmet fant veien
inn i rummet gjennem alle sprekker og utettheter.
Denne form for ventilasjon var sikkert ikke behagelig,
selv om den innførte luft både var frisk og passe fuktig.
Senere, da ovnene kom i bruk, blev forholdet i så måte
bedre, idet man ved spjeld kunde regulere lufttilførselen til
ovnen, og dermed til en viss grad også til rummet. Dette
var godt og vel helt til leiegårdenes tid. I disse bygninger,
som var relativt lufttette, blev lufttilførselen til ovnen ofte
for liten, således at der undertiden i tilstøtende rum kunde
opstå et så kraftig undertrykk at man der risikerte at røken
blev suget ned.
I Stockholm utgav professor Cederblom ved Stockholms
tekniska högskola i 1882 en liten brosjyre om opvarmning
og ventilasjon. I denne brosjyre går han strengt i rette med
den dårlige ventilasjon i leiegårdene og uttaler: „Blandt de
systemer som hittil anvendts för central uppvärmning,
finnes enligt mit förmenande blott ett, som kan uppfylla
alla härofvan framstälde vilkor (disse var at det skulde være
varmt nok og rikelig ventilasjon), nemligen varmluft-systemet
hvilket således skulde vara det enda, som bör ifrågasättas
för uppvärmning af privata bostader, såvida de skola förses
med centraluppvärmning”.
Grunnen til at jeg spesielt har nevnt prof. Cederbloms
kaloriferanordninger, er den at disse fikk en ganske stor
utbredelse i de nordiske land, og da særlig i Sverige. Disse
anlegg — riktig utført — tilfredsstillet ganske godt den
tids krav til opvarmning og ventilasjon, og blev benyttet
til skoler, leiegårder og offentlige bygninger. Samtidig
opstod i de forskjellige land en rekke kalorifertyper, som
svarte mer eller mindre til sin hensikt. Særlig var disse
apparater vanskelige å holde nogenlunde rene for støv
(luft-hastigheten var for liten) og optok stor plass både i kjelleren
og i veggene, som for de store kanalers skyld måtte gjøres
meget tykke — fra 2x/2 sten optil 3—4 sten ved større
anlegg. Systemet hadde også mange andre mangler. Der
opstod f. eks. lett cirkulasjonsforstyrrelser ved stork vind
(opdriften var for liten, der manglet vifte). Rummene mot
vindsiden kunde også vanskelig holdes tilstrekkelig
opvarmet. Fig. 1, 2, 3.
Snart kom imidlertid radiatorene og
lavtrykksdamp-anleggene, som trengte mindre kjellerplass, om de enn
mangt og meget fremdeles minnet om kaloriferanleggene,
f. eks. med hensyn til varmekamrene. Ikke sjelden blev de
eldre kaloriferanlegg modernisert, idet man fjernet selve
kaloriferne og erstattet dem med ribberør for damp. På
den tid begynte man også å komplettere ventilasjonsanleg-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
