Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 19. 25. juni 1931 - Forskningspropaganda, av Georg Brochmann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ningen, dens”betydning og dens resultater, blandt den nor
ske almenhet. Riktignok har den ringe forståelse fagfolkene
har vist ofte hatt som resultat at journalistene meget mot
sin vilje har gjort stygge bommerter og satt ting på trykk
som må skjære enhver teknisk kyndig i hjertet å lese. Men
en gang imellem har det vel også forekommet at fagfolkene
ved vettløs og hissig polemikk i dagspressen har skadet
fagets anseelse, men stort sett har den norske presse gjort
et beundringsverdig arbeide nettop på dette felt. Man må
huske på at hovedsaken for:en journalist til enhver tid er
nyheten, og får han ikke den i passende form og saklig
riktig fra den rette kilde, må han av konkurransehensyn
søke den fra urette kilder og finner den da ofte i sorgelig
vanskapt skikkelse. Journalistene vil jo intet heller enn å
gå til den mann som har innsikten og fagkunnskapen, men
når de hos denne mann møter blank avvisning eller får et
übrukbart (for fagpressen kanskje udmerket, men for dags
pressen uegnet) manuskript eller referat, da må resultatet
bli dårlig. Nu, ikke alltid så dårlig som den avislesende
fagmann tror. For han ser alle feilene i de tekniske eller vi
denskapelige detaljer gjennem forstørrelsesglass. For publi
kum betyr det ikke så meget om det for eksempel står
,diamagnetisk” istedenfor ~paramagnetisk” hovedsaken
er at publikum forstår at nu har forskningen utrettet et
godt arbeide igjen, og at den krever ofre av oss alle av
samfundet, ofre som betyr glimrende kapitalanbringelse
med bedre renter i lengden enn noget annet.
Jeg brukte uttrykket ~gammeldags” ingeniør, men vil
ikke bli missforstått derhen at eldre ingeniører presumtivt
i denne henseende er de verste. Det finnes tvertimot en
rekke eldre ingenigrer i Norge som har ypperlig tak på det
som er det vesentlige for pressen, og derved har gavnet
sin sak og landet i overordentlig grad. Men jeg bruker ut
trykket fordi jeg mener det er et ufravikelig krav til den
moderne ingeniør at han forstår disse ting, at han forstår
dagspressens betydning, hjelper journalistene så meget han
kan i deres arbeide f. eks. når det gjelder å komme med
gode meddelelser om et forskningsarbeide, og dermed
fremmer hele saken. Jeg fikk i sin tid rektors tilladelse
til ved Norges tekniske Høiskole å holde et par forelesninger
om pressens forhold til teknikkens menn, men mener selv
sagt at det bare var en bitte liten begynnelse. Jeg deler
forøvrig helt ut de anskuelser som er fremholdt av professor
Watzinger i et interview referert
i,,Teknisk Ukeblad** nylig,
hvor han hevder ønskeligheten av at der ved Høiskolen
holdes forelesninger av fagfolk på de forskjellige områder
utenfor studieplanen, og uten at man derved får en
skadelig spesialisering og opdeling av studiet. Det skulde
vel være unødvendig å presisere det, men det er kanskje
best at jeg uttrykker mig helt tydelig: Det være langt
fra at jeg mener man ved -Heiskolen skal utdanne ~pressei
ngeniører” eller noget slikt, men jeg anser det for meget
ønskelig, at det fra tid til annen holdes forelesninger av en
habil pressemann for studentene, slik at de ikke når de
kommer ut
i praksis, anser journalistene for et nødvendig
onde, eller ennu værre for en plage de helst ikke vil ha be
fatning med, men som de beste hjelpere man overhodet
har til propaganda for det rasjonelle, ingeniørmessige syn
på tingene. Lp
Den enquete som ,,Teknisk Ukeblad** for en tid siden offent
liggjorde, med uttalelser fra rektorene ved våre tre ledende
videnskapelige institusjoner, viser til evidens at forsknin
’gens kår i Norge ikke er så gode som de bør være, som de
må være, for at vi ikke skal sakke tilbake som kulturnasjon.
Det er da ingen vei i et demokratisk land som vårt enn
den som går gjennem propaganda, og da fremforalt gjennem
pressen. Det er riktig og selvfølgelig at de norske ingeniø
rers organ slår til lyd for forskningens sak, men kan på den
annen side påregne at 98 pct. av bladets lesere er hjertelig
enige og har ølinene åpne for den. ”En ganske annen sak
er det med det store publikum. : pn
Jeg undervurderer ikke på nogen måte den innsatts en
rekke norske ingeniører har gjort på dette område. Et
tiltak som Norsk teknisk Pressekontor har utvilsomt utrettet
overordentlig meget, og ikke minst derved at det vakte
mange ingeniørers interesse for journalistikk. - Men det er
ikke nok. Det er nemlig ikke ingeniørenes sak å skrive i
dagspressen, det skal de bare gjøre når det gjelder større
artikler som de bare kan skrive om. Det allermeste skal
deoverlate -til dagspressens journalister å forme og gi den
form som det er deres fag å kunne. Når en journalist ringer
op og sper om en teknisk eller videnskapelig sak, da skal
ikke ingeniøren avvise ham eller si at han skal komme igjen
om fjorten dager. Journalisten er meget ofte tvunget til
å behandle saken straks, og selv om det kan være litt ube
leilig for ingeniøren og han har mest lyst til å slippe, skal
han for sakens skyld ta sig sammen, være imøtekommende
og hjelpe journalisten til å lage stoff som kan leses smerte
fritt, også av fagfolk.
For ingeniører er det en soleklar sak at det må drives
forskning, mere og mere energisk forskning, for at vi skal
kunne klare å holde landet oppe. Derfor tror de gjerne
også at det er så klart for alle og enhver, men det være langt
fra. For mannen på gaten er det en høist urimelig tanke
dette, at det skal brukes millioner og millioner om året
for at nogen mennesker skal kunne drive forsøk, ofte uten
å vite om disse forsøk fører til noget brukbart og praktisk
nyttig resultat, eller til et resultat i det hele tatt. Dette
må journalistene lære dem — ved ingeniørenes hjelp. Men
så er det en annen side av saken. Og nu kommer jeg inn
på pointet i min oversettelsesfeil av ordene ,,Forschung
tut Not”, slagordet for de tyske ingeniørers journalistiske
propagandakamp. : ;
For ingen kan nekte at forskningen har frembragt nød,
ordene tatt i sin direkte mening. Det var den begynnende
naturvidenskapelige forskning i vår tidsalders barndom
som frembragte den industrielle revolusjon med damp
maskinen, vevemaskinen, spinnemaskinen o. s. v. Det var
en meget påtagelig ,,Not” disse maskiners innferelse bragte
Europas industriland, en nød og en fattigdom, en utsult
ning og en utbytning som vi ennu må svi under følgene
av. Og et lignende tidehverv er vi nu påny oppe i. Indu
striens rasjonalisering er fremkalt av forskningen, og.den
har frembragt den ,,teknologiske” arbeidsloshet, en av de
store problemer som må løses om ikke hele vår kultur skal
gå under. — ; :
Forskningen har frembragt nød.
Det nytter intet å skjule det, det er langt bedre å se det
i øinene, og peke på det eneste botemiddel som finnes for
oss, nemlig mere forskning. ;
Men’da må ordet forskning tas i en videre betydning enn
ingeniører flest bruker det. Forskning betyr nemlig ikke
bare systematisk arbeide for å forbedre de teknologiske
prosesser, finne nye behov og nye måter til å dekke dem
og de allerede eksisterende. Forskningen er vår kulturs
svar på alle de problemer som møter oss, den er vår eneste
vei.
Slik som stillingen er idag i den vesterlandske -kultur
verden, kan den meget vel sammenlignes med Kong Midas
på gulldyngen. Han hadde fått evnen til å skape gull ved
bare å berøre tingene, og han døde av sult og tørst på sine
gulldynger. I våre industriland der folk av sult fordi der
frembringes for meget av matvarer, der dør folk av kulde
og boligelendighet -fordi der er skaffet tilveie for meget
brennsel, for meget av hus, for meget av klær. Dette skri
kende paradoks er den bitre sannhet om tilstandenidag.
Forskningen har vært vår ,,gull-berøring”. :
Kan forskningen finne veien ut av dette? Kan den finne
veier til rettferdig fordeling av- godene, regulering av ar
beidstid og arbeidslønn, av manuelt og kropslig arbeide, av
forholdet mellem produksjon og forbruk? Kan den løse
det problem som kanskje snart vil bli ett av de viktigste:
Organisasjon av fritiden? .
Vi vet ikke om forskningen kan det. Men vi tror det,
det er troen på forskningen som veien til fremskritt, virke
lige fremskritt, som er vår kulturs innerste marg og sjel.
Derfor har vi bare forskningens vei å gå. Vi kan ingen
annen:
Men det betyr igjen at forskningen må øke sitt omfang
og sitt tempo til det mangedobbelte av hvad den er idag.
Og dette når vi bare gjennem ett middel: Propaganda gjen
nem dagspressen.
214 TEKNISK UKEBLAD Nr. 19 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
