Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 31. 22. oktober 1931 - Om årsaken til sølvets prisfall i forhold til gull efter 1873 og efter 1920, av R. Støren
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
EFTER 1873 OG EFTER 1920
Av bergingeniør R. Støren
I uminnelige tider har gull og sølv vært verdimålere
for handelen både innenfor det enkelte lands grenser og
i det mellemfolkelige samkvem. Utvilsomt er penger
i en eller annen form, en fast verdifaktor som lett
bevegelig byttemiddel, et virkelig fremskritt fremfor
tuskhandel. Og til hindring mot forfalskninger har
anvendelsen av edelmetallene, hvis egenskaper og sjel
denhet har ziort dem velskikket til dette øiemed, visse
lig vært et ytterligere fremskritt.
Eftersom mange mener at en mer eller mindre uregel
messig produksion og efterspørsel på disse metaller
(fornylig vesentlig sølvet)’ kan være farlig ved å gi
anledning til økonomiske kriser, mens andre mener at
årsaken til sådanne forstyrrelser vesentlig er å finne
i mer eller mindre politisk anstrøkne foretagender —
så kunde ’det veere interessant å undersøke hvorledes
tilgangen på edelmetallene har vært ned gjennem tidene
og hvorledes prisforholdet, verdiforholdet, har artet sig
under begivenhetenes gang. |
Mengden av de edle metaller (gull og sølv) som var
i europeernes besiddelse i tiden omkring Amerikas op
dagelse (ca. 1500), skal ha vært temmelig begrenset.
Rent skjønnsmessig anslår man det til i det høieste
ca. 80 tonn gull og ca. 3000 tonn sølv, mens den sam
lede mengde inntil da på jorden utvunne edelmetaller
riktignok ved adskillig hypotetisk bedommelse er an
slått til ca. 8000 tonn gull og ca. 80000 tonn selv.)
En ansettelse av disse metallmengder i kroner vil ikke
gi noget riktig billede av deres verdi i oldtiden og
middelalderen, den var overordentlig meget storre enn
nu for tiden. Handelen med Østen over Levanten hadde
tappet Europa for edelmetaller, så verdien av den gjen
værende rest forminskedes hurtig efter tilførselen av
Meksikos og Perus metallrikdommer. Der skal ha til
flytt Europa omkring 15 000 tonn gull og selv (helt over
veiende sølv) fra disse land i løpet av det 16. århundre,
hvilket trykket prisen på begge disse metaller ned til
omtrent femtedelen av deres tidligere verdi i verdens
delen, men forrykket dog ikke nevneverdig verdifor
holdet mellem dem.
Dette verdiforhold holdt sig altså nokså uforandret
fra oldtidens, der hadde variert mellem 1:10 og 1:14,
og middelalderens ca. 1:12. Først i det 17. århundre
endredes dette til 1:15 og holdt sig således med ube
tydelig variasjon (1:15 å 16) helt til 1873.
Efter 1492 har man nogenlunde pålitelige opgaver
over den årlige verdensproduksjon av gull og selv. Man
kommer da til en samlet produksion:
1) Fra 1492—1847 av 3337 tonn gull og 160199 tonn
solv, d. e. 48 ganger mer solv enn gull. Man bør legge
merke til det ’store kvantum selv i forhold til gull.
Det var den amerikanske (Meksiko) og den europeiske
produksjon (Spania), bortsett fra Russland, som bragte
dette store overskudd for sølvets vedkommende. Eifter
1848 forandret Kalifornias og efter 1851 Australias gull
leier dette forhold i gullutbyttets favør.
Amerika: 1492—1847 2391 tonn gull, 124002 tonn
sølv, d. e. 52 ganger mer sølv. -
Europa (+ Russland): 1492—1847 238 tonn gull,
14 016 tonn sølv, d. e. 59 ganger mer sølv.
2) Verden: 1848—1873 4573 tonn gull, 24478 tonn
sølv, d. e. 5,4 ganger mer sølv.
Man må ennvidere legge merke til at forholdet mel
lem de utvunne mengder gull og sølv ikke influerte
på det innbyrdes verdiforhold mellem de to metaller,
uaktet der i tidsrummet 1492—1847 blev utvunnet 10
ganger mer sølv enn gull enn i den følgende periode
1848—1873. Den dypere årsak til dette var dog utfør
selen av edelmetaller til Østens land, som i oldtiden sær-
).
v
. Tengoborski: Des gites auriféres, Paris 1853.
Tarrassensko-Otreschkoff: De Tor et de PFargent,
Paris 1856 L. H. v. Jacob: On Precious Metals.
Guldmyntfod, 1867.
OM ÅARSAKEN TIL SØLVETS PRISFALL I FORHOLD TIL GULL
Før 1873 spilte sølvet en hovedrolle som myntmetall
og betalingsmiddel i den mellemfolkelige handel. Kun
England (fra 1812) og Portugal i Europa, Brasil i Ame
rika hadde før denne tid innført den rene gullmyntfot.
Den latinske mvyntunion (Belgien, Frankrike, Sveits,
Italia og Grekenland) hadde i 1865 innført det gamle
franske myntsystem, hvor både gull og. solv var lovlige
betalingsmidler (dobbeltmyntfot) og i Amerika hadde
U. S. A. dobbeltmyntfot efter myntloven av 1792. I alle
øvrige land på jorden var sølvet basis for mynt
systemet, idet Holland av frykt for de mulige virkninger
av gullutbyttet
i Kalifornia (1848) hadde inndratt sine
gullmynter. |
Nu gielder myntfoten kun hovedmyntene, så alle
større skillemynter overalt også i gullets og bimetall
ismens land utmyntedes i sølv i overensstemmelse med
den pålydende verdi. Det var således betraktelige sølv
mengder som lå i de blandt almenheten cirkulerende
myntsorter. Alene i Frankrike var det i løpet av de
70 år fra 1795 til 1865 utmyntet henved 18 000 tonn solv,
hvorav forøvrig det meste blev eksportert over Levanten
til Østen, fra 1851 til 1864 ca. 16 000 tonn.”) |
Verdensproduksjonen på sølv, som lenge hadde holdt
sig under 1000 tonn årlig, var i 1860-årene begynt å
stige, ikke alene som følge av den almindelige befolk
ningstilvekst, men også ved teknisk anvendelse. Til
gangen på solv økedes efterhånden ved industriens økede
behov for de uedle metaller, kobber, sink etc., av hvis
malmer sølv blev utvunnet som biprodukt. Denne økede
produksijon influerte altså ikke særlig på sølvets verdi,
der i forhold til gull i en menneskealder eller mere
hadde variert rent übetydelig på markedet og holdt sig
ner op til det av dobbeltmyntfotens hovedland fastsatte
verdiforhold for metallene 1:15%, hvilket betinget en
sølvpris av 61 pence pr. unse = kr. 160,00 pr. kg fint
sølv. Produksjonsomkostningene for sølv hadde heller
ikke undergått særlige forandringer ved innførelsen av
billigere utvinningsmetoder. Desuten sørget som nevnt
Frankrike for å holde sølvutførselen østover vedlike,
så ophopning i Europa kunde undgåes.
Disse forhold blev i høi grad rystet da det tyske rike,
som i 1873 gikk over til den rene gullmyntfot, særlig
foranlediget dertil ved besiddelsen av det franske gull,
som tilfløt landet som krigsskadeserstatning, utbød
store mengder utrangerte sølvymynter på- markedet i
løpet av relativt kort tid og trykket den regulære pro
duksjons omsetningspris. De opståtte usikre forhold for
sølvet bevirket således en tiltagende nedgang i prisen
i løpet av 1870-årene, hvilket foranlediget at den fri
sølvutmyntningsrett ophevedes innen den latinske mynt
union (1877), så dens dobbeltmyntfot praktisk talt var
blitt ophevet eller blev hvad man kaller haltende. Videre
gik de skandinaviske land i årene 1875—77 over til den
rene gullmyntfot, likeledes Østerrike i 1892 og Russ
land i 1897, efterhånden flere og flere land. Det irre
gulære sølvsalg somsåledes fortsatte et par desennier
ved utrangerte myntsorter, bidrog — særlig da U. S.
A. også i virkeligheten fulgte strømmen”) — til en uav
latelige synkning i sølvprisen, som i løpet av denne tid
gikk ned til under det halve, fra 60—61 til 24—30 pence
) Dr. O. J. Broch: Om Overgang fra Sølvmynt- til
) Samtidig ophevedes den fri sølvutmyntning i India.
lig hadde forbrukt sine resurser på sølv. Denne van
dring var begynt i Romertiden og hadde fortsatt gjen
nem middelalderen tross alle hindrende statsanstreng
elser. Den gir også forklaringen til Europas fattigdom
på edle metaller i tiden før Amerikas opdagelse. Man
kan godt si at Kolumbus’ ferd reddet Europas folk på
den tid fra å måtte gå tilbake i kultur og ty til tusk
handel. Og edelmetallstrømmen over Europa mot Østen
kunde fortsette uanfektet giennem århundrerne.
22. oktober 1931 TEKNISK UKEBLAD 377
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
