Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 33. 29. oktober 1931 - Direktør, bergingeniør J. P. Friis’ pionerarbeide i arktisk grubedrift og hans to overvintringer i Syd-Grønland, av Reidar Lund
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DIREKTØR, BERGINGENIØR ]. P. FRIIS’ PIONERARBEIDE i ARKTISK
GRUBEDRIFT OG HANS TO OVERVINTRINGER I SYD-GRØNLAND
1851—52 OG 1853—54
Av ingeniør Reidar Lund
Når man leser om de siste Grønlandsekspedisioner, er
det ikke fritt for at ens tanker av og til går til våre
fangstfolk — til våre ishavsmenn og de bedrifter de ofte
må utføre, og som det store folk sjelden får kunnskap
om. :
Ved et tilfelle skal disse to begivenheter løftes. op av
fortidens merke og få innta den plass de fortiener.
Den nordmann som det siktes’ til; er avdøde direktør
for Røros kobberverk, J. P
. Friis, født 1827, utdannet
ved Bergseminariet på Kongsberg, overstiger samme
steds og senere på Røros og direktør her fra 1872 til
1888.
Stille og bramfritt drar disse ut, og like stille og
bramfritt kommer de hjem igjen. (
I 1888 gikk han av med. pensjon og flyttet til Oslo,
hvor han senere -inntok en fremskutt plass innen den
tekniske verden og blandt annet var redaktor av «Tek
nisk tidsskrift»..
Direktør Friis, som døde 1913, har nedtegnet sine
erindringer, og det er et utdrag av disse som skal gjen
gies her.
Da Friis i 1851 var ferdig med bergseminariet, kom
der til Kongsberg fra Kjøbenhavn : en kommerseråd
Lundh, som vilde hverve en norsk bergingeniør for en
tur til Grønland. : ;
Friis sier herom: «Jeg var ledig, og den konstitu
erte bergmester Andresen anbefalte: mig. Betingelsene
var ikke meget -lokkende og Lundh kjente ieg ikke det
minste til, men jeg vilde gjerne ut og tok straks imot
tilbudet. Dagen efter var jeg på vei over Kristiania til
Kiøbenhavn.» |
Om Lundh fortelles senere at han hadde levd et nokså
eventyrlig liv, og at han senere hadde ligget på et
hospital, hvor han tilslutt var blitt opgitt av lægen,
som for å unne ham en siste nydelse en dag hadde sagt
til ham: «Den hittil overholdte diett er ganske unød
vendig. Er det noget De har lyst på, så bare spis og
drikk efter behag.» Lundh hadde så forlangt en god
porsion av sin livrett hønsefrikasé, og det blev vende
punktet i hans liv. Friis bemerkér her i parentes: «Jeg
har siden den tid hatt stor respekt for hønsefrikasé.»
Under sitt lange ophold på hospitalet hadde Lundh
studert den tyske mineralog Gieseckes dagbøker fra et
7 års ophold på Grønland fra 1806—1813. Senere var
han under et kort ophold derborte kommet i besiddelse
av rike prøver på sølv- og kobbermalm. Om disse hadde
han fått gode erklæringer av fagmenn i Kjøbenhavn
og videre konsesion på driften og atpå titelen av kom
merseråd. Med alt dette hadde han så dradd til Lon
don og skaffet sig pengestøtte av en engelsk rikmann,
Sir Walter Trevillan, og en derboende dansk korn
handler, R. Westenholz, til den forestående ekspedisjon.
Heldigvis har Lars Hanson risset ishavsfolkene, somi
går inn under kategorien «den .ukjente soldat», og
deres bedrifter i runer. .
Der finnes imidlertid nogen andre, som når det gjel
der denne slags bedrifter, sannsynligvis aldri vil få sin
talsmann, og det er de ingeniører og deres assistenter
som må utføre pionerarbeide det kan være kartleg
ning, iernbanebygning eller grubedrift i jordens ødeste
strøk, hvor mennesker kanskie aldri har sått sin fot.
Utrustningen til denne tok tid, men omsider kom den
avgårde med skonnerten «Firkløveren». Skibets fører
het Rokgård og styrmannen Mortensen. Om forholdene
ombord sier Friis. «Utrustningen for en lengere sjø
reise var i den tid mangelfull. Vannforsyningen bestod
f. eks. i nogen tretønner som lå på dekket og som blev
fylt like før avreisen. Lenge før vi kom frem var dette
vann råttent, det vil si så seigt at det kunde trekkes op
av tønnene som slim. Risengrøten som blev kokt med
det,: var blå, næsten sort.»
Hvad de må utstå av strabasser og hvilke vanske
ligheter de må overvinne for å vriste sin opgave ut av
ødemarken, hører man sielden noget om. Av og til
melder kanskie et kort telegram om at grubedriften er
så og så stor på Svalbard, at luftskibshallen for «Norge»
er ferdig, at jernbanen over Andesbergene er satt i drift,
men de utallige lidelser som ingeniørene og deres arbei
dere har måttet utholde for å nå frem til målet, druk
ner i mørke. . j
Disse mennesker vil vel også være de siste til å ville
fortelle om de personlige strabasser og de vanskelig
heter som naturen har stilt dem ved opgavens løsning,
da de tar disse ’som en selvfelge. Om man kunde
granske deres rapporter, vilde disses enkle sprog be
krefte riktigheten herav. De har ikke tid til å tenke
på ting som dette — frem — frem må arbeidet. Det
er bare herom der spørres, og bare det som har inter
esse for dem som sitter hjemme og venter på - renter
av sine penger. ;
Været var så som så under overreisen, hvilket frem
går av følgende: «Å være i sin køie eller under dekk
under en storm er ikke stort bedre enn å være oppe.
Når en bråddsjø er i anmarsi, hører man’ først kom
mandoordet «Hold fast» og derefter et voldsomt brak av
bhølgeslaget over dekket. Efter et sådant er det et øie
blikk stille, og hvis man er under dekk eller i sin køie,
ligger man i spent forventning til man herer at ingen er
skylt overbord.» ;
Bestemmelsesstedet var Julianehåp, men efter å ha
vært i sjøen i 6 uker, kom de inn til Grønland 30 å 40
sjømil nordenfor dette: sted. Seilasen tilbake langs
kysten gikk en tid bra med stadig utkikk i merset, men
så lød der plutselig en dag derovenfra: «Klar til å
vende.» Nogen øieblikk efterpå gikk de op på et skjær.
Styrmannen reddet imidlertid situasionen ved straks å
I 1888 drog Nansen over Grønlands innlandsis. Det
vakte hele verdens opmerksomhet. At der allerede i
1851—1852 og 1853—1854 var foretatt 2 overvintringer
av en ganske eiendommelig art i Syd-Grønland og av
en norsk ingeniør, vil imidlertid være kient av. få.
S
: SN
; R Ax:»
FI N SN
EET UR. AN
SRS AN A N
ST r S
æ I R
A ; SR & ö
S I
å A ’:Å—äisx ä&å É
Ø V
a
p
ee
A SA *%& S :
A R
å w’gfix”sxxA ÅR
å *i—g;——*;, SRR SR SE n
LP YSS EE p A
Aåi 6 S :
T a
1Sa S p
Øåå Å B
E Å ra N
0I E R
SÅ F R
å
S
A
R
J, P
. Friis.
394 TEKNISK UKEBLAD Nr. 33 - 1931
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
