Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 33. 29. oktober 1931 - Direktør, bergingeniør J. P. Friis’ pionerarbeide i arktisk grubedrift og hans to overvintringer i Syd-Grønland, av Reidar Lund
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1
Den strenge kulde kulminerte gjerne med et nedslag
av bare gjennemsiktige iskrystaller med de mest for
skjellige kombinasjoner av farver, dog alle i det hexa
gonale systems grunnformer.
Med kortere og lengere avbrytelser på grunn av storm
og snedrev arbeidet vi den hele vinter, ikke ganske uten
men dog med et meget mindre utbytte enn påregnet.
Grunnen hertil var, at den fra först av optredende malm
i et storre dyp blev mer uren og til slutt, d. v. s. der
hvor vi sluttet, blev fortrengt av en feltspataktig grunn
masse.
Hvad vi under arbeidet mest hadde å kjempe mot var
skjørbuk.
Det var dog bare et par av mine arbeidere som var
hårdt angrepet, og kun en av dem som holdt på å stryke
med. Han vilde neppe ha overstått sygdommen, hvis jeg
ikke hadde passet på til stadighet å holde ham i beve
gelse og arbeide.
Grønlenderne hadde denne vinter en hård sultetid.
Våre nærmeste naboer, som bodde nogen mil borte, be
søkte oss ofte i den verste tid, nemlig mars og april,
for å få brød for et par fisker eller nogen fugler eller
bare for naboskapets skyld. De fikk litt gryn og erter
og deres poser fylte vi med brødkrummer, hvorfor de
syntes takknemlige. .
I begynnelsen av juli måned kom en englender, Mr.
Tayler, med 11 mann for å begynne undersøkelser i
andre deler av landet og med ny forsyning av proviant
for mig og mine arbeidere for et nytt vinterophold.
Men Vår Herre vilde det anderledes.
Mr. Tayler’s skib var vår gamle kjenning «Firkløve
ren», som atter hadde pløid Atlanterhavets bølger, og
denne gang med den tidligere nevnte styrmann Morten
sen som kaptein. ;
Skibet anløp først Arsuk, en koloni litt nordenfor Kob
berminen, hvor jeg derefter innfant mig i min hvalbåt
med nogen av mine arbeidere for å følge skibet tilbake
til minen, hvor det skulde losse vår proviant.
Vi tok ut fra Arsuk i siktbart og godt vær. På veien
hadde vi å passere et nokså trangt løp mellem to høie
klippeøer. Her stilnet vinden helt på samme tid som der
var en meget sterk strøm. På læsiden lå et skjær, hvor
over sjøen brøt, og kapteinen gjorde den engelske styr
mann, den tidligere nevnte Mr. Harwood, som nu var
med som iskaptein, opmerksom på dette, idet han be
merket at det kanskje var nødvendig å buksere skibet
ved hielp av skibsbåten, inntil det fikk vind i seilene.
Men Mr. Harwood forsikret «she would never touch
that rock,» hvormed kapteinen dessverre lot sig berolige.
Kort efter blev det imidlertid åpenbart for oss alle, at
skibet vilde bli ført ned på skjæret, hvis vi ikke snarest
kunde få buksert det unna. Dette blev så forsøkt, men
det var for sent. Med hele bredsiden blev skibet av
strømmen ført ned på skjæret med den følge, at vi hur
tigst mulig måtte forlate det og ty til skibsbåten uten å
få med ossdet aller minste av ladningen, som sammen
med skibet straks efter forsvant i dypet.
Fra å være stille blåste det nu op, så det var ikke mer
enn såvidt vi greide å komme i land.
«Snipp, snapp, snute — så var eventyret ute.»
Jeg måtte straks se til å få fatt i en kajakkmann som
ekspress rodde ned til inspektøren i Julianehåb, dr. Rink,
med underretning om, hvad der var hendt og med an
modning om adgang for oss til å komme tilbake til
Europa med et av den grenlandske handels skib, såsnart
der var anledning hertil. Det traff sig så heldig at der
på den tid lå et skib seilklart, hvormed vi fikk tillatelse
til å følge med, d. v. s. 9 av mine arbeidere og ieg, idet
1 av mine folk blev tilbake hos Mr. Tayler.
Fra Kijobenhavn reiste jeg straks over til London, hvor
fra jeg efter å ha konferert med Mr. Robinson, som tok
saken med beundringsverdig ro, reiste tilbake til Norge,
hvor jeg ikke lenge efter opnådde ansettelse som over
stiger ved Kongsberg solvverk.»
Ny drift ved Nonarsoit blev ikke tatt op før omkring
1909 og da av Grønlandsk minedrift A/S og under ledelse
av en norsk stiger Lindås, nu ansatt ved Kongsberg
sølvverk. ;
Den 11. juli 1911 kl. 4 om morgenen stod undertegnede
oppe på gamle «Danmark»s dekk, som for «Fram»s tid
ligere dampmaskin seg inn fjorden og forbi kobberminen.
Nede i Mylius Erichsens gamle kahytt stod min teodolit,
mit vannmålingsinstrument og mine øvrige apparater.
Min reise gjaldt ikke selve minen, men den første vann
fallsopmåling på Grønland, opmålingen av et vannfall
som ligger i en dal sydligst på Nonarsoit.
Jeg skal ikke komme nærmere inn på denne reise,
da den er utførlig beskrevet i «Aftenposten» 11. august
1923, men jeg har lyst til å fortelle om hvordan min
siste arbeidsdag ved Kobberminen forlep, da mange har
godt av å stifte bekjentskap med de sider av en ingeniors
arbeide, som selv i vår tid byr på strabasser og som få
mennesker tenker på.
«Kl. 6 morgen blev jeg rodd over bukten ved Minen
for alene å gå ned til vannfallet.
og se over alle mine
fastmerker og videre å gå hjem gjennem nedslagsfeltet
for å finne et vann jeg visste måtte finnes, og som jeg
gjerne vilde ha inn på kartet mitt.
Det var endel sjø, så der opstod vanskeligheter med å
komme i land på den annen side. Jeg bad imidlertid
mine 2 rorskarer å manøvrere forsiktig inn mot land,
og det lykkedes mig også å få tak med hendene, men
i det samme trakk dragsuget båten ut, og jeg var ufor
siktig nok til å ville forsøke å trekke båten til land.
Resultatet blev, at ieg et øieblikk efter hang som en
stram trosse mellem land og båten, i hvis snute min ene
fot hadde satt sig fast. De brøkdeler av et sekund det hele
stod på var ieg bare spent på hvilket av takene vilde
glippe forst, men heldigvis blev det foten, som gled ut
’av sitt feste. Jeg gikk derfor i sioen på den fordelaktig
ste måte og kom hurtig i land og op på fjellskrenten,
riktignok uten en terr tråd på kroppen.
Da jeg snudde mig rundt og fikk’ se mine 2 prektige
folks ulykkelige ansikter, kunde jeg ikke annet enn le.
Jeg takket for skyssen, bad dem melde av, at jeg kom
hjem ut på aftenen en gang, og vinket farvel.
. ” RR a
; o :
: : m : ; 1:’":7«57% A
A . RG SSer :
brra gpr ~.424,::’_.* -
ee T R
% J::;**fw;. BAn
( /é”" ] ; :
E c
. | ? ;1:.?2.-,,;;.. ;
: E >
; . ; å »!B’:j *»? TG
S æ
KE : N
"’."s’»%åh— "?;», A
: I RRR | A A
mmn a’ézfåå;?; g F
4 E 100 40 P RL A ;
i 18 ka and z’wé,;%f)»,*"; Å fi,
: :AN vA $r e å , £ee M Skr te Rd *
å 2A ER AAA har ä SRR Re #— 3500
zz"*u;;**»”wmaf * nmn
vn AEE pn ;
5 Ebd V sa
V åLJØ , A ;
p »;&fwå/??;f . T TRN ; /
lt”’fxø
,t*, 0 V 18 45 e P
433(»’33!’* ;;I—*.’;%’,%%*3*" A 4,/«* 5 SS: S |
ArE v jpnent /T
.
e ?
Sjakttårnet ved kobberminen.
- : £ v ;
H 3 Å G
e e å dd
Vdn ’F’ ; E
ESI ! å aL
T
L A A
ä*f%g ; i~._, e. j åbq;_»:—p;’*/(” i&» ":y*fTE L
SNe Nr A 1 DR % ER a e 12 $4
1 BER 855 A
A ~,3 Øan a AEor 50 V
FVRF ar ’m% 11lA Å
Sa SIE T . SSS AER S 6 dar 2 ESR :;;;;»;2»,—;&’%, ; k
eE T S & ;é, :;;—. m . D A
H DIRr A ’m I A o n N BKaRI r kt
år "S b m 4«?’:’ ; ar E R ER
ÖR Z»—å*?å**?%*??**: p ieR n er n n
em aTTD A0 DT 00—SVn m 0 KR AR iT
KER
A bar sR VE SRRar R R % TC AR e VS LØa t Å
%v’__&ra: AM D
A et LA mmmno M Ø
; ’y;é%,r’«;g«%gweA e L A ee E
Ee R D te 9365 IEEKE RR ETØT2<
] RT LA er s ervr
AMa 1 SG k å
T eeT DM A R e S
M p s a l E D L VE n E måer e,
m’%%,g; ,-,;;* ,!:;,%:%*’"”-’ /*å& 2 ’*Å*% ~RRR WY
Å*’,JM’ eee
pLS E ER _3 RRR Å0 E M ET
B n dIU E RRRV ek neM ESR —%”
*ll. E V : 3 SS
:mn ; 4 V tk ne
LIII E rER
111 000
;—3;??’”:5»(???%?&&&33%% vä%rä;äf.v. £V E e n »—ä?z»ä;xæ;g«w(;rgv,
».’-’—,;’)?l;;:;ig.% Le. . t 4 tLA Ka eSib GESa O SSA d STEED SRGR d
m äa%å%*z*ä*;”*e* M LL LE
LLE ESA
R Rrda SPER
SEAIRa a RSA
L SSRES T Ir KER FSEESRR
e ERd NSE
ar
LA . A A m»%*å***%»%&&*
BA E eL A E
»Danmark” i bukten ved kobberminen,
29, oktober 1931 TEKNISK UKEBLAD 397
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
