Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nr. 50. 4. januar 1932 - Kartlegning av luften, av K. Wold
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ningen. Man tar da et nytt sett: kopier, bestemmer
deres tilnærmede midlere målestokk, og i denne av
legges en rekke punkter hvis beliggenhet er bestemt i
marken, og er: da klar til å lave hvad man kaller et
kontrollert mosaikk ved å passe fotografiene inn i kon
trollen. Men da begynner vanskelighetene først for
alvor. Nogen striper av fotografier som er satt sam
men efter detalier, nekter endog å.nærme sig de kon
struerte punkter som de skulde svare til, og hvis man
strekker stripene mellem kontrollpunkter, vil detalier og
mellemliggende kontroll slett ikke passe. Det er derfor
klart, at hvis fotografiene skal kunne brukes tilfreds
stillende, må årsakene til disse tilsynekommende feil
bestemmes.
Der er mange mulige feilkilder i luftfotografering, men
heldigvis har nøiaktige og gode apparater eliminert alle
undtagen to, nemlig:
Høidetorhold i terrenget og kamerahelning ved op
tagningen.
Den første av disse feil skyldes at et fotografi er
snarere en konisk enn en ortografisk (vertikal) proiek
sjon. Dette vil sees av fig. 1.
Fig, 1.
i
I et kamera, hvis linse inntar stillingen Li, vil en flagg
stang TF på bakken avbildes på negativen som t. f. Hvis
fotografiet var en sann vertikalprojeksion, vilde t og f
falle sammen, da toppen av flaggstangen T er loddrett
over foten F. Billede av flaggstangen har imidlertid en
bestemt lengde, og jo hoiere flaggstangen er, desto større
er lengden. Hvis man nu kjente punktet F’s og flyve
maskinens høider, så kunde man på en plate tatt med
loddrettstillet kamera bestemme flaggstangens høide
ved å måle t f. Uheldigvis er det ikke flaggstenger man
i almindelighet opererer med, men bakker og daler, og
disses fotpunkter forsvinner et steds under jorden. Man
vet derfor kun at punktet t er forskjøvet fra sin sanne
vertikale posisjon, men vi kan i almindelighet ikke si
hvor meget. - ”
Høideforskieller i terrenget vilde ikke volde nogen
større vanskelighet, hvis den optiske akse ved eksponer
ingen kunde holdes absolutt loddrett. Men på grunn av
flyets ustabilitet, er dette omtrent umulig. Vinkelen mel
lem aksen og loddlinien, som kort betegnes «helning»,
kan av flinke flyvere holdes under % grad og gir da
utmerket fotografisk kartmateriale, men går helningen
op i flere grader og varierer sterkt, er fotografiene lite
verd for kartkonstruksion. Et overdrevet tilfelle er vist
på figuren, hvor helningen er betegnet med i, og hvor
man tenker sig at et avtrykk av plate I er plasert i
oprett stilling, loddrett på den optiske akse i fokal av-
qf | |
O
X
: /,erld-åillgcle
VAN
V
ef-z.éz..lle
|
|
V z
Ar s na
É
stand fra linsen. Hvis et slikt avtrykk som kan benev
nes det «hellende billede» var riktig orientert, vilde det
være et perspektiv av terrenget svarende nøiaktig til
den hellende negativ. Forutsatt videre at der i samme
øieblikk det hellende billede blev tatt, en annen ekspo
nering blev utført med en identisk linse i samme stil
ling som L:, men hvis optiske akse falt sammen med
loddlinien L: V. Denne teoretiske eksponerings avtrykk
— som da kan benevnes det tilsvarende vertikale billede
— tenkes plasert og orientert som det hellende billede,
Li V= LiP — linsens brennvidde. ;
Det er nu innlysende at detalier i flatt terreng vil bli
gjengitt i sant perspektiv på det vertikale billede, men
bli forvansket på det hellende billede. Flaggstangen er
således mindre på dette enn på det vertikale billede.
Hadde den derimot falt på den motsatte — nedtrykkede
side — av det hellende billede, vilde den vært større.
Målestokken på et hellende billede er derfor langt fra
ens, og da dessuten feilene på grunn av helning og
relief blandes sammen, er det en meget vanskelig affære
å skille dem ut og korrigere for dem.
Hvis det eksisterte nogen enkel metode til å bestemme
helningen av luft-fotografiene, vilde deres anvendelse
til kartkonstruksion ikke fremby større vanskeligheter.
Vanlige helningsmålere strekker imidlertid ikke til, og for
mange ukjente faktorer influerer, så problemet er ikke
lett å løse. For et vertikalbillede kan helningen bestem
mes når minst 3 terrengpunkter, hvis sanne beliggenhet
kjennes, kommer inn på billedet. Problemet kan da løses
matematisk, grafisk eller optisk. Alle matematiske løs
ninger er imidlertid ganske innviklede og krever timer
for ikke å si dager til utførelsen. Grafiske metoder er
neppe mer tilfredsstillende. Optiske metoder er meget
hurtigere, men krever spesialapparater der som regel
må behandles av eksperter. -
Hvor høi grad av nøiaktighet tilstrebes, må alltid hel
ning bestemmes, men i tilfelle hvor hurtighet opveier
et visst tap i neiaktighet, kan det være ønskelig å
benytte metoder hvor virkelig bestemmelse av helning
ikke er nødvendig. Den såkalte radielle metode er en
av disse som har funnet praktisk anvendelse særlig i
Amerika. Prinsippet hvorpå denne metode baseres, vil
best sees av figuren. Det er innlysende at relief-feilen
har sitt wtgangspunkt i punktet V (ikke vist på det
hellende billede) kalt tyngdepunktet, mens helnings
feilen utstråler fra punktet I, som tilnærmet ligger midt
veis mellem V og P
, hvilket siste punkt er billedets
optiske centrum og kalles hovedpunktet. Med avtagende
helning nærmer disse 3 punkter sig hverandre, og for
liten helning kan de for praktiske formål betraktes som
’sammenfallende. For fotografier med liten helning og
hvor høideforholdet i terrenget ikke veksler for sterkt
ved suksessive eksponeringer, kan derfor hovedpunktet
P betraktes som felles centrum. Dette punkt bestemmes
Ȍ platen ved kollimasionsmerkene. Teoretisk sett kan
da den sanne retning fra hovedpunktet til hvilket som
helst punkt på fotografiet fåes ved å trekke radielle
linjer fra hovedpunktet. Da fotografiene vanligvis tas
med ca. 60 pet. overdekning i fluktretningen, vil der
på hvert fotografi være tre soner som viser grunnareal
dekket av de to tilstøtende fotografier i stripen. Ved å
velge korresponderende punkter i disse felles soner og
trekke radielle linier som ovenfor nevnt på hvert foto
grafi, kan dette plaseres i riktig forhold til de øvrige
fotografier i gruppen. Når dette er utført, kan man så
ved de radielle linjers skjæring bestemme den sanne
beliggenhet av punkter med en forbausende grad av
nøiaktighet. !
Fler-linse fotografier — særlig 4 og 5 linsetypene —
er særlig-egnet for denne metode. Billedene er store
og gir derfor anledning til en lang grunnlinie og. redu
serer virkning av små feil i optrekning av linier og
innpassning. Det må dog erindres at uansett hvilken
type av kamera som benyttes, kan ikke ventes stor
ngiaktighet uten av billeder tatt med liten helning, da
metoden er basert herpå. (Fortsettes.)
4, januar 1932 TEKNISK UKEBLAD 549
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
