Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 9, 2 okt. 1932 - Halvard M. Lange: Utviklingslinjer i norsk Arbeiderpolitikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Utviklingslinjer i norsk arbeidcrpolitikk 549
vas joner. Tesene om partiets herredømme över fagorganisas jonen og
om proletariatets bevepning var blitt avvist. Men det som blev
av-gjørende for forholdet til Komintern var at partiflertallet forkastet
hele den bolsjevikiske partiteori. Eksekutivkomiteen forlangte gång
på gång at partiet skulde legges om fra kollektivt til individuel
medlemsskap, at det skulde gjennemføre streng centralisering og helt
underkaste sig Internas jonalens avgjørelser også i taktiske spørsmål.
Partiledelsen nektet bestemt å opgi partiets tradisjonelle
massekarak-ter; den visste at en omlegning til individuelt medlemsskap vilde rive
vekk hele organisasjonens Ekonomiske grunnlag. I november 1923
kom det endelige brudd. Det norske arbeiderparti blev utelukket fra
Internas jonalen. Det erklærte at det vilde fortsette som uavhengig
kommunistisk parti. Den bolsjevikiske retning, som alt før bruddet
hadde skapt sig en fullstendig partiorganisasjon i det tidligere
sosial-demokratiske ungdomsförbund, fortsatte som seksjon av den
Kommunistiske Internas jonale. Den erobret partiapparatet og avisene i
Bergen, Trondheim, Skiensdistriktet og Hedmark. Flertallet under
Tranmæls ledelse beholdt centralapparatet, som siden 1918 var blitt
sterkt utbygget. Men medlemstallet var gått sterkt tilbake. Våren
1920, på holden av den Ekonomiske og revolusjonære
konjunktur-bølge, hadde partiet hatt 110,000 medieminer. I 1922, efter splittelsen
med sosialdemokratene hadde det endda 75,000. I 1924 falt
medlemstallet til 40,000. Samtidig hadde sosialdemokratene ca 7,000
individuelt tilsluttede medlemmer, mens Komintern hevdet at dets
seksjon talte 16,000.
Delvis skyldtes denne sterke nedgång i det samlede antall politisk
organiserte arbeidere utvilsomt svekkeisen av fagforeningene.
Lands-organisas jonen hadde sommeren 1920 148,000 medlemmer. Efter
jernbanestreiken 1920 og storstreiken våren 21 var medlemstallet ved
utgången av 1921 falt til 95,000, året efter til knappe 84,000.
Arbeids-l^sheten, som i 1920 bare hadde berøYt 2,3 pst. av de fagorganiserte,
steg i 1921 til 17,6, holdt sig i 1922 på 17,1 og falt i 1923 og 24 bare
til henholdsvis 10,6 og 8,5 pst., alt i årlig gjennemsnitt.
Ved valgene høsten 1924, som foregikk under en förbigående lysning
i konjunkturene, fikk de tre arbeiderpartiene tilsammen 33,3 3 pst.
av stemmene. Det norske arbeiderparti med 180,000 stemmer fikk
24 representanter, sosialdemokratene med 86,000 stemmer 8,
kommu-nistene med 60,000 stemmer fikk 6. Både Venstre og Høire tapte
stemmer til Bondepartiet, som 1920 var trått frem med et utpreget
agrarprogram. Den sittende venstreregjering fortsatte tross valgnederlaget
som utpreget mindretallsregjering, og måtte derför føre en stadig mer
utpreget borgerlig sparepolitikk. Da den ikke gikk långt nok i denne
retning måtte den 1926 vike plassen for en hølreregjering. De angrep
som under påskudd av "sanering" blev ført mot sociallovgivningen,
skolen og de direkte skatter tvang arbeiderrepresentantene i stortinget
sammen på felles forsvars front. Men det som avgjorde den parti-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
