Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
fullkommen. Dog må man si at den italienske fascisme var heldigere
på et enkelt punkt: den fikk et langt bedre symbol. Marsjen mot
Rom er et ganske anderledes opløftende bilde enn Riksdagsbranden.
Tidsmessig fandt de sted omtrent samtidig i de to bevegelsers
historie. Men Riksdagsbranden kom til å tjene en annen opgave. Den
tjener ikke som symbol på makterobringen — tiltross for at den i så
henseende vilde være et sandt symbol. Den blev derimot
foranledningen til den endelige "befrielse fra kommunismen".
Da Riksdagsbranden ikke kan benyttes som symbol på
maktovertagelsen, savner man i Tyskland et symbolsk uttrykk av samme art
som marsjen mot Rom. Det vil si, man har ikke et tilsvarende
uttrykk for den heroiske innsats under makterobringen. Og de
begivenheter man har er heller ikke brukbare. Det var von Papen som den
tragiske sommerdag 1932 lot de preussiske departementer rydde ved
hjelp av en løitnant og to mann og som dermed knekket
socialdemokratiets svindende anseelse og sisste posisjon. Det er en symbolsk
begivenhet i opgjøret med den gamle stat og dens støtter. Men den
kan ikke godt benyttes i den nazistiske legendedannelsen, for på den
tid stod von Papen i skarp kamp mot nazismen. Nu har den tyske
nazisme en annen begivenhet i sin historie, en som fascismen
mangler sidestykke til. Det er "revolusjonen" i München 9 november
1923, femårsdagen for krigsnederlaget. Dette er nazismens store
"revolusjonære" og "heroiske" dag. Her kan det intet nytte at
historien har avdekket forrederi og stormannsgalskap, feighet,
usikkerhet og sammenbrudd langt mere enn mot og heroisme, plan og vilje.
En seirende bevegelse skaper selv sin historie — Russlands
kommunister og Italias fascister har i sandhet selv skapt sin i de sisste
15—20 år. Og nu skaper Tysklands nazister en legende om den
"oprinnelige ilddåp". Her møter vi de første "faldne helter" hvis
navn står på broncetavlene. Her møter vi de "første pionerer" som
sluttet op omkring føreren. Her er den tapre skare som først drog
ut i kampen mot alle onde makter for å befrie landet fra
kommunismen og for selv å erobre makten.
Men denne begivenhet ligger et tiår tilbake. Den kan — endog
med letthet — omformes til myte og kaste glans og gloire over
bevegelsen. Den er dog ikke istand til å erstatte selve erobringsmyten.
Ti også i nazismens mytiske fremstilling findes begge disse
elementer: nazismen har befriet landet fra kommunismen og nazismen har,
under heroisk kamp, erobret makten.
Likesom i Italia, så i Tyskland — kommunismen var aldrig på noe
tidspunkt seierherre. I begge land har den "revolusjonære" reaksjon
beseiret en motstander som selv aldrig hadde seiret. Likesom i Italia,
så i Tyskland — på det tidspunkt da nazismen seiret var
kommunismen neppe noen alvorlig trussel mot staten. Det var den i årene
umiddelbart efter krigen. Dens sisste store og forgjeves kampe ebbet
ut våren 1923 — et tiår før nazismen kom. Inntil den tid førte den
tyske kommunismen en social maktkamp. Senere førte den nessten
utelukkende en isoleret valgkamp. Kommunismen steg i de sisste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
