Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
samtidig med at de krefter som hadde makt støttet den så lenge den
bekjempet arbeiderbevegelsen i alle dens socialistiske former. Så
knekket fascismen efterhånden alle de av tidskrisen undergrävde
søiler som bar den gamle bestående stat og her gav den mønster til
den verdensbevegelse som vokste frem i det efterfølgende tiår og
som har seiret noen steder hvor krisen er blitt for voldsom. Den
beseiret den korrupte og princippløse liberalisme med dens
skinndemokrati og dens holdningsløse parlamentarisme. Den beseiret den
sisste støtte som staten hadde erhvervet sig: den socialdemokratiske
bevegelse. Og støttet av det bestående økonomiske systems krefter
beseiret den også dette systems alvorlige fiende: kommunismen. Og
den dag marsjen mot Rom foregikk var denne omfattende og
hensynsløse guerillakrig allerede ført tilende og marsjen selv var bare
et paradetog, en stolt gestus, et cirkus for folket. Der skjuler sig
ingen heroisme i marsjen mot Rom. Der stod ingen kamp, der
krevdes ingen innsats, der fandt ingen beleiring sted og uten ringeste
sverdslag gav kongen makten i Mussolinis hender. Fra den dag var
fascismen kongens, kirkens og kapitalismens svorne våpenfelle.
Dette er ikke å se bort fra fascismens store politiske begavelser
eller fra det faktiske forhold at fascismen er blitt den seirende
bevegelse under krisen. Den har preget den nye tids tanker om
statsforfatning og om forholdet mellem stat og individ så sterkt at det
i dette øieblikk betyr like meget for de europeiske folk som
liberalismens, socialdemokratismens og kommunismens tanker. Men ingen
kan søke den historiske virkelighet i den fascistiske mytedannelse
— den ligger dypere og annesteds. Fascismen i Italia var et forsøk
på å redde landet ut av den ökonomiske og politiske opløsning som
var en følge av den "seirrike" krig. Den blev den bestående
samfundsordnings og de herskende klassers fortropp i kampen for å
hindre en socialistisk løsning på opløsningskrisen. Og disse
klassekrefter viste sig sterke nokk til ennu engang å beseire de nye
klassekrefter, fordi disse befandt sig i opløsning og svekkelse på grunn
av denne krisen. Så langt, men bare sålangt er det riktig, at
fascismen befridde Italia fra socialistiske muligheter.
Men fascismen trengte myten og den har ophiet myten til en
hellig bestanddel av den fascistiske troslære: fascismen er
revolusjonær og omveltende. Fascismen reddet Italia ved å befri det fra
kommunismen. Fascismen erobret makten gjennem den heroiske
beleiring av Rom. Den inntokk staten under marsjen mot Rom —
og den befriet det arbeidende folk fra all den frihet det gjennem
årtiers bitter kamp var nådd frem til.
II.
På alle felter har nazismen i Tyskland efterlignet fascismen. Det
er stundom rent uhyggelig hvordan den under sin opmarsjtid søker
forbilder både for slagord, taktik og holdning. Med hensyn til
mytedannelse, den historiske legendedannelse er også efterligningen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
