Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Om tyngdekraften, av S. Stensholt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Om tyngdekraften.
Av cand. mag. S. Stensholt.
Universitetets fysiske Institutt.
t en tung gjenstand faller til jorden
A når den slippes løs i en viss høide, er
en erfaring som menneskene selvfølgelig
meget tidlig har gjort. Men grunnen til
dette kom man ikke så snart til klarhet
over. Oldtidens greske vismenn sammen-
holdt de to fenomener, at tunge saker fal-
ler mot jorden, mens lette gasser, f. eks.
fra et bål, stiger til værs, og dro den slut-
ning at tingene hadde sitt «naturlige sted»
hvor de søkte hen når leilighet bød sig.
At lette gasser stiger op i atmosfæren
blev egentlig allerede forklart ved Arki-
medes’ lov om opdriften; men årsaken til
fallbevegelsen blev først bragt på det rene
av Isaach Newton i annen halvdel av det
17. århundre. Fortellingen om at Newton
kom til å tenke på fallbevegelsen ved å
se epler falle ned fra trærne i sin have,
er nok ikke i overensstemmelse med virke-
ligheten. Han kom heller inn på dette ved
arbeidet med forklaringen av månens be-
vegelse om jorden og plantenes om solen.
Resultatet av hans studier var opstillingen
av gravitasjonsloven (tyngdeloven): To le-
gemer tiltrekker hverandre med en kraft
som er proporsjonal med produktet av de-
res masser og omvendt proporsjonal med
kvadratet av deres avstand.
Eller skrevet i matematisk form:
K er tiltrekningskraften mellem de to mas-
ser M, og M, som befinner sig i avstanden
R fra hverandre. C er proporsjonalitets-
faktoren, som er en meget liten størrelse,
noe vi allerede kan slutte av den enkle
erfaring at vi ikke til daglig merker at
tunge gjenstander tiltrekker hverandre.
Men ved finere målinger kan denne til-
trekning lett måles. Har man en fin vekt
avbalansert i likevektsstillingen med lod-
der på begge skåler og derpå anbringer en
stor masse, f. eks. en svær blyblokk, under
den ene skål, vil denne synke. Loddene på
denne side tiltrekkes av blyblokken, de å
blir tyngre. Ved slike og lignende forsøk
er faktoren C blitt bestemt.
Det fysikalske begrep «masse» må vi
definere. Vi forklarer saken ved et eksem-
pel. På et horisontalt bord ligger en fir-
kantet blokk som kan bevege sig uten frik-
sjon langs bordplaten. Vi gir blokken en —
jevnt økende hastighet ved å anvende en
konstant trekkraft på den. Hastigheten vil ja
øke like meget hvert sekund, den er jevnt
akcellerende, og det beløp den vokser med
hvert sekund kalles akcellerasjonen.
med a. K og a er proporsjonale. Øker vi.
K til det dobbelte vil også a bli dobbelt
V
- betegner kraften med K og akcellerasjonen
så stor. Proporsjonalitetsfaktoren er nettop E
massen m. Vi, skriver dette slik:
K:= mo
Massen er konstant for et og samme —
legeme, uavhengig av hvor det befinner
sig, og vi ser at akcellerasjonen blir et mål
for kraften.
Spør man nu hvad tiltrekningskraften
mellem to masser egentlig er, blir viden-
skapen svar skyldig.
Vi vet bare at mas-
ser tiltrekker hverandre, at det er en egen-
skap med materien selv. Den forplanter sig
såvel gjennem det tomme rum som gjen-
nem et hvilketsomhelst omgivende stoff,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
