Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hvad er flotasjon? Dens teknikk, vesen og nuværende industrielle betydning, av F. V. Mossin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDENS
TEKNIKK
| OT
—
Fig. 1 viser prinsippet i Elmores appa-
rat. Øverst i trommelen Å mates en blan-
ding av finknust mineral. olje og vann.
og: føres gjennem trommelen ved at denne
dreies langsomt rundt. I beholderen B flv-
ter oljen ovenpå og fører med sig de fleste
ertspartikler, stenartene synker til
bunns. Uttapningen av disse stenarter fra
bunnen av karret B reguleres slik at over-
løpet til renden C bare består av ertsholdig
olje, som så sendes til centrifuger. hvor
mesteparten av oljen gjenvinnes.
IMEens
lig. Da derfor Cattermole i 1903 fremkom
med sin metode, hvor også slamlignende
stoffer kunde floteres, vakte det berettiget
opsikt.
Cattermoles oprinnelige metode hadde
følgende prinsipp: Det i vann opslemmede
mineral blev tilsatt så meget olje (ca. 5 %
av vekten av erts i mineralet) at de verdi-
fulle ertspartikler ballet sig sammen med
oljen til klumper eller «granula». Metoden
fikk derav navnet Granulasjonsmetoden.
Da nu alltid stenartene har mindre spesifik
dm (ang
Matniug
Koneentvat
B R og olje
Fig. 1. Elmores apparat for kon- |
tinuerlig drift.
Mens oljeforbruket ved Haynes gamle
prosess var ca.: 16 % av vekten av det flot-
erte mineral, kunde det i Elmores prosess
senkes til ca. 2 %, samtidig med at ca. 80 %
av de metaller som oprinnelig befant sig
i mineralet blev opsamlet i oljen og ek-
strahert.
Selv om denne såkalte «eldre Elmore-
prosess» hurtig blev forlatt, var det allike-
vel på grunn av de forholdsvis gode re-
sultater som man opnådde, at fagfolk ver-
den rundt kastet sig over studiet av den
nye konsentrasjonsmetode, og i løpet av få
år blev så grunnen lagt til våre dagers en-
orme flotasjonsindustri.
Det mest generende ved disse aller før-
ste flotasjonsmetoder var det faktum at
svært finknuste partikler ikke floterte. Var
partiklene så små at de opblandet i vann
hadde «slam >»-konsistens. var flotasjon umu-
Stønaviev
vekt enn ertsen, kunde de føres vekk med
en ’opadstigende vannstrøm, mens de sam-
menballede granula på grunn av sin høie
spesifike vekt sank til bunns, mot strøm-
men.
Metoden var derfor i grunnen det stikk
motsatte av en flotasjon, men den danner
allikevel grunnlaget for flotasjonens senere
utvikling, takket være de erfaringer man
gjorde under driften. Det viste sig nemlig
at når det av en eller annen grunn blev
dannet luftblærer i vannet, heftet de dan-
nede erts-granula fast til blæren og fulgte
med stenartene i den opadstigende vann-
strøm. Derved fikk man et ikke ubetyde-
lig tap, som var meget vanskelig å undgå.
Men nettop dette tap fikk betydning for
den senere utvikling. H. L. Sulman og H.
F, K. Picard utarbeidet i fellesskap en me-
tode hvor alle granula blev ført bort av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
