Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hvad er flotasjon? Dens teknikk, vesen og nuværende industrielle betydning, av F. V. Mossin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HET TE VEPS POE EEE TT ND ETE AT EG MEN NT AE DE ATEN GS Pyv +% $
eg å EL reel) 7 SANN, URD aa PT
% å v i Ke NØr AV N ER VE
30 TIDENS TEKNIKK
hver dag som går bringer nye opdagelser
som muliggjør flotasjonens anvendelse på
nye områder. Det gjelder om flotasjonen
kanskje mere enn om noe annet, at det som
i dag svnes umulig, er i morgen foreldet.
Flotasjonens prinsipp og historie.
Det som i moderne metallurgi betegnes
ved ordet flotasjon, er i korthet følgende:
Et finknust mineral røres godt om i vann,
samtidig med at der tilsettes visse stoffer,
forskjellige efter mineralets art, og hvorav
enkelte sedvanligvis er oljer eller fett-stof-
fer. Blir det da ledet inn luftbobler i blan-
dingen, vil cljen eller fett-stoffet danne et
skum, og det tilsynelatende merkelige er
da at de verdifulle ertser eller andre stoffer
befinner sig for størstedelen i skumlaget,
mens de litet verdifulle stenarter som utgjør
resten av mineralet synker til bunns. De
verdifulle stoffer er med andre ord ekstra-
hert av mineralet, og skumkonsentratet kan
brukes som råmateriale for fremstilling av
vedkommende metall.
Allerede i oldtiden gjorde man visse
iakttagelser som nu har funnet anvendelse
i flotasjonen. Således forteller Herodot at
oldtidens gullvaskere brukte fjær som var
innsatt med fett og olje. Gullkornene heftet
til oljen, mens sandkornene i elven ikke vi-
ste tilbøielighet til det samme. Det var en
primitiv metode. men prinsippet var det
samme som det man nu anvender i de
afrikanske diamantminer for konsentrasjon
av diamantstøv. Fgentlig flotasjon er det
jo ikke, men sammenhengen er allikevel så
vidt iøinefallende at det er bemerkelses-
verdig.
Første gang i nyere tid det er tale om
en malmkonsentrasjonsmetode som bringer
tanken hen på flotasjon, er i 1860, da Wil-
liam Haynes i Wales blandet ertser med
olje i forholdet 6:1. Derved fikk han en
oljet grøt som han så vasket ut med vann.
Vannet førte med sig alle stenarter, mens
oljen holdt tilbake ertsene.
En nokså utbredt røverhistorie går ut
på at det skulde være en kalifornisk lærer-
inne som første gang tilfeldigvis opdaget
oljeflotasjonen. Hun skulde hjelpe sin bror
med å gjøre rent i hans laboratorium og
blandet herunder oljer med ertser i op-
vaskkummen. Hun så da at oljen samlet
op ertspartiklene. Dette er antagelig - fri
fantasi, men sikkert er det ialfall at opda-
gelsen av flotasjonen skjedde helt tilfeldig,
uten teoretisk grunnlag for de forberedende
arbeider. I det hele tatt har hittil praksis
i flotasjonen ligget et godt hestehode foran
teorien, og de lærde slåss fremdeles om
mange foreteelser angående dens teoretiske
grunnlag.
Første gang man treffer på flotasjon i
ordets nuværende betydning er i 1877, da
brødrene Bessel i Tyskland anvendte føl-
gende metode for konsentrasjon av grafit.
som forekom naturlig, innsprengt i kvarts,
glimmer og feltspat: mineralet blev blandet
med oljer og fett, dernæst rørt ut i vann
og ophetet til kokning. Ved kokningen blev
der dannet luft- og damp-blærer som førte
med sig grafiten, mens stenartene sank til
bunns. Denne metode blev senere forandret
således at blærene blev dannet ved kull-
syreutvikling fra behandling av kalksten
med svovelsyre, hvorved man undgikk op-
varmning.
Da denne prosess blev brukt stod alle
metaller høit i pris, og efterspørselen var
bare en brøkdel av hvad den er nu. Metall-
markedet forlangte derfor ikke som nu nye
metoder for fremstilling for å levne produ-
sentene litt fortjeneste, og derfor var det
ingen som dengang tenkte på å erstatte gra-
fitmineralet med en metallerts. Den blev
derfor utelukkende anvendt til grafitkon-
sentrasjon, men blev til slutt forlatt og hur-
tig glemt.
Det var først i 1898 at F. E. Elmore i
England førte ut i praksis en metode som
meget minner om Haynes fra 1860, men
med den store forskjell at Elmores prosess
var kontinuerlig (uavbrutt) og betød en øko-
nomisk vinning, mens Haynes gamle me-
tode foregikk diskontinuerlig med små
mengder. og hadde et svært forbruk av olje.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
