Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Vidundermetallet radium
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDENS TEKNIKK
papir, under en fotografisk plate. Uran-
saltet hadde først vært utsatt for sollys
i noen tid for å gjøre det fosforeserende.
Det viste sig at platen blev svertet på de
steder hvorunder uransaltet hadde ligget.
Ved et heldig tilfelle fant han senere at
uransaltet fremkalte samme virkning uten
på forhånd å ha vært utsatt for sollys.
Hermed var en ny slags stråler, som fikk
navnet Becquerelstrålene, opdaget. Det
eiendommelige ved disse stråler, som i
flere henseender lignet røntgenstrålene,
men som var knyttet til uranet og dets
forbindelser, var at strålene ustanselig ut-
gikk fra vedkommende stoff, uten at
dette på noen måte fikk erstatning for
den energi som strålene førte med sig.
Disse stråleutsendelser stod altså tilsyne-
latende i strid med den fundamentale lov
om energiens bevarelse, at det ikke kan
opstå eller forsvinne energi av en art
uten at det samtidig forsvinner eller op-
står energi av en annen art, og som rime-
lig kan være vakte derfor fenomenet
voldsom opsikt. Stoffers evne til å ut-
sende stråler betegnet man med ordet
radioaktivitet. Det viste sig at flere for-
skjellige mineraler hadde den samme
egenskap som uran, således også, om enn
i mindre grad, grunnstoffet thorium og
dets forbindelser.
Blandt de mange forskere som gav sig
i kast med studiet av de radioaktive stof-
fer, var også den franske fysiker P. Curie
og hans frue som var polsk av fødsel.
Ekteparet Curie gikk ut fra den da al-
mindelige antagelse, at uran var det mest
aktive stoff, men da de ved sine forsøk
fant mineraler som var 4 ganger så virk-
somme som uran, måtte det altså finnes
et eller flere stoffer som hadde en ennu
større radioaktivitet. De besluttet å for-
søke å isolere dette stoff. Det sterkest
radioaktive mineral, bekblende, blev ved
passende prosesser delt i to eller flere
kjemisk forskjellige bestanddeler, hvis
stråleevne så blev prøvet. Viste en av
delene sig mere virksomme enn andre,
blev denne undersøkt videre på samme
måte. Slik fortsatte de, inntil de efter en
lang rekke besværlige undersøkelser fikk
isolert et stoff som ikke ytterligere lot
- tetsstråling,
sig dele. På denne måte blev i 1898 de to
grunnstoffer radium og polonium frem-
stillet. Hvor omstendelig dette arbeide
må ha vært, får man et begrep om, når
man hører at 1000 kg. bekblende med
50 % uran bare inneholder 0,17 g. radium.
Radiumstrålenes natur.
Opdagelsen av radioaktiviteten veltet
hele den kjemiske læresetning om grunn-
stoffenes uforanderlighet og nødvendig-
gjorde opstillingen av en ny atomteori.
Det er først og fremst engelskmannen
Rutherford og senere dansken Bohr som
har æren av den nye atomkjerneteorien:
Hvis et av de vanlige grunnstoffer
fremstillet i kjemisk ren tilstand over-
lates til sig selv uten å utsettes for inn-
virkning av noen art, vil det efter våre
erfaringer hittil fortsette å være rent til
evige tider. Når det gjelder de radio-
aktive stoffer derimot, er forholdet et
annet. Kjemisk rent radium f. eks. vil
allerede efter noen ukers forløp vise tyde-
lige spor efter forurensninger av helium,
emanation og andre spaltningsprodukter.
Det er selve radiumatomet som spaltes,
og denne spaltning står i forbindelse med
stråleutsendingen. Man har konstatert i
alt tre forskjellige strålearter som efter
de første bokstaver i det greske alfabet -
har fått navnet alfa- (o), beta- (B) og
gammastråler (y).
Alfa-strålene er en ren masse-
stråling, bestående av atomkjerner av det
kjemiske grunnstoff helium. Helium-
atomene blir slynget ut med en hastighet
av 10000 til 20000 km. pr. sekund og er
dobbelt positivt ladet.
Beta-strålingen er en elektrisi-
strålepartiklene består av
elektroner, det negative elektrisitetsatom
som f. eks. også optreder i katoderørene
eller i radiorøret, forskjellen er at den
hastighet hvormed betastrålene utsendes,
er så utrolig meget større enn det har
vært mulig å opnå ved katodestrålene.
Betapartiklenes strålehastighet kan kom-
me op i 99,8 % av lysets hastighet, altså
omtrent 300000 km. pr. sekund.
Den tredje stråleart, gammastr å-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
