Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjergningen av undervannsbåten «S—51»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dykkerhjelm.
Å tilførselsslangen for
luften.
som opstigningen må foregå langsomt og
trinvis, så dykkeren får tid til å venne
sig til trykkforandringene.
Skulde man fortelle litt om en dyk-
kers arbeide, er det eksempler nok å vel-
ge mellem. Når vi har valgt nedenstå-
ende utdrag av en beretning om bjergnin-
gen av den amerikanske undervannsbåt
«S–51», er det fordi denne gir et godt
billede av den tekniske side ved et slikt
bjergningsarbeide, likesom beretningen
for en enkelt dels vedkommende i all sin
nøkternhet er meget spennende.
Det er 6 år siden nu at undervanns-
båten «S—51>», som var forholdsvis ny og
stor. sank efter en kollisjon omtrent 80
kilometer til havs utfor Block Island. Som
enkelte av Tidens Teknikk’s lesere kan-
skje vil erindre, tok et nokså lang tid før
man fant hvor båten lå, og ikke bare i
Amerika, men i hele den civiliserte ver-
den ventet man i spenning på om det skul-
de lykkes å redde undervannsbåtens be-
setning. Men besetningen var dessverre
redningsløst fortapt.
«S—51>» som ved kollisjonen hadde fått
en veldig flenge på babord side, lå på
ca. 40 meters dybde halvveis gravet ned
i lere. Bjergningsfartøiet «Falcon» kastet
anker like over den sunkne undervanns-
båt, med 6 svære ankere spredt viftefor-
mig ut håpet man å kunne holde stillin-
gen til tross for at havet stod like på. For-
uten «Falcon» deltok fire andre skib med
en samlet besetning på 1000 mann i bjerg-
ningsarbeidet.
Bjergningsarbeidet var rent teknisk
sett et meget vanskelig problem. Full av
vann som «S—51» var, representerte den
en dødvekt på omtrent 1000 tonn. Å få
undervannsbåten løftet på ordinær måte
kunde det ikke være tale om. Den stør-
ste flytekran i verden kunde kanskje ta
250 tonn, men fire slike disponerte man
ikke over i Amerika, og selv om man det
hadde gjort, vilde det vært håpløst å ten-
ke på å bruke flytekraner i dette farvann,
risikoen for kantring vilde vært altfor
stor. Isteden valgte man å forsøke med 8
pontoner, veldige ståleylindre, over 4 me-
ter i diameter og næsten 10 meter lange,
med en løfteevne på 120 tonn hver. Ved
å fylle eylinderne med vann kunde de
senkes ned til undervannsbåten og surres
fast til denne. Når så vannet i cylinder-
ne blev pumpet ut, vilde de flyte op og
ta «S—51» med sig. Vanskeligheten var
bare, hvordan man skulde få pontonene
surret fast til undervannsbåten. Det var
intet på «S—51» eller på nogen annen
amerikansk undervannsbåt på den tid som
kunde gi feste for en krankrok. Hadde
platene som «S—51>» var bygget av, ikke
vært så tynne og skrøpelige, kunde man
ha brent hull for krokene — det lar sig
nemlig gjøre å skjære stål under vann.
Et hundre og tyve tonn for hver pon-
ton er et ganske anseelig løft, og det skal
en solid kjetting til å tåle et slikt strekk.
Gjennem kraftige øiebolter i pontonene
kunde det trekkes ankerkjettinger, to for
hver ponton. Hver enkelt lenke på kjet-
tingene var over en fot lange, sveiset
sammen av to og en halv toms tykt smi-
jern. Og med disse svære kjettinger skul-
de man altså på en eller annen måte len-
PG
AE ME ee
Ape
da EE
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
