Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
135
«Og siden har det sig slik, at kommer en ukjent
låt for øre på dem, så støkker hele tispeflokken —
blir det sjau og larm, så biter mora ihjel ongene
sine; så det er å passe op natt som dag, for kona
og mig. Det skal bli godt å bli kvitt hele smala,
enda dem er store nok til å greie sig ved disse
tider.»
«Biter moren dem ihjel?» Johanne ser med
store øine inn i revegården.
«Hun gjør det vel i beste mening, får en tro.
Men det kan bli litt kostbart for skibsrederen.»
«I det hele tatt akkurat som menneskene.» Sier
Rasmus.
«Ånei» — mannen tar sig om kjaken og smiler.
«En får si revene er både bedre og verre. Han-
nen holder sig helst til én her i gården. Men vi
biter nå ikke ongene våre, da.»
«Jogu gjør vi, egne og andres,» svarer gutten.
Ned gjennem skogen holder han hånden på
skulderen til Johanne.
De snakker ikke på en lang stund. Baret dufter
søtt og sterkt; fuglefløit kaller og svarer. Pikens
øine er dunkle og stille.
«Jeg synes de har det godt,» sier hun, sakte.
«Hvem?» spør Rasmus.
«Revene. Mann og kone også de søte små
hvalpene.»
Hånden på skuldren slutter sig fastere om-
kring.
«Vet du hvad jeg fikk lyst til deroppe? Gi dem
gift.»
pe
Ered hå dr i ha rn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
