Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Å
;
186
Han hadde kommet hjem ved titiden fra et møte,
og fant som han ventet, hustruen ovenpå og til-
sengs. Men i hans seng lå Tone Marie. Og hun
var uten nattkjole . . . Et lite roserødt silkeplagg
dekket såvidt brystet hennes, de hvite armene var
bare. Håret uten hette; og han så hun hadde
ordnet det, som hun bar det deres første ekteskaps
år: strøket tilbake fra pannen. Uten støtte i ryg-
gen, uten pute satt hun opreist: og da han kom
inn, rakte hun armene mot ham med et lite
gledesskrik. De store pupillene gjorde øinene
mørke; over brystet skalv det lette stoffet som et
løv...
Han hadde fattet sig straks han blev klar; men
her han satt kjente han ennå dønningen av be-
vegelsen, som hadde reist sig i ham. Som før,
som for år siden, vilde hun at han skulde glemme
sig hos henne vilde gjøre vold på sykdommen
sin, vilde være ung for ham — elske og bøte for
det. Ømhet for henne hadde veltet op i ham; og
under ømheten noget annet: det er ikke lenger
nødvendig, Tone Marie —
Han hadde tatt henne inn til sig; hadde kjent
det opjagde hjertet mot sitt eget — hadde villet
snakke henne til ro. Da hadde hun klynget sig
til ham — med uhyggelig styrke i de spede armene
hadde hun holdt ham fast; ville, stakkåndede ord
hadde hun hvisket, ja, hun visste det, hun kunde
dø av lykken, og la mig dø av den, Elling, la
mig få dø i natt, la mig få være din sånn som
den gangen og la det være det siste jeg vet...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
