Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
187
Foroverbøid, med blikket mot hendene i dogg-
skinnshanskene, som hvilte finger mot finger, hørte
han pånytt Tone Maries forvillede ord — Aldri
hadde han trodd det der skulde våkne i henne
mer . .. Hver gang han hadde søkt henne disse
siste årene — og det var mange år nu — hadde
angsten vært fremst i øinene hennes; det hjalp
ikke hun lukket dem, mer enn én gang hadde
skrekken smittet og gjort det av med ham —. Men
— hadde det hendt for nogen uker siden bare,
hadde han kanskje ikke vært mer til kar, enn han
hadde risikert allting for gleden ...
Elling kjente som en frostflake over ansiktet. Tone
Marie, som er så redd for døden, tenkte han. Var
det så meget for henne at selve dødsangsten måtte
vike til slutt?
Noget sviktet i ham ved tanken, han som sank
og minket. Da kom ordene han selv hadde brukt
igår kveld til hjelp. Han trengte ikke føle sig ringe
— liv uten henne vilde ikke være liv lenger. Og
han hadde sagt det —.
«Hvordan kan du være så uregjerlig, så uforstan-
dig, Tone Marie? En lykkestund — og så kanskje
forbi med altsammen, er det mening i det? Dø
sier du, og skammer dig ikke for å si det til mig,
som ikke kan greie mig uten dig. Jeg som dag-
støtt kommer hjem og må finne dig på timen for
å få vite om du er all right? Ja, jeg vet det da,
skjebnen har vært streng mot dig — nei, jeg undres
ikke på du mister tålmodigheten sommetider! For
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
