Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marie Bregendahl
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
71
stelse. I den arbeidsomme voksenalder glir tanken
på slikt i bakgrunnen. Først når folk er så gamle
så de tannløse gommer får vondt for å tygge maten
og den slitte kropp svikter under det daglige ar*
beides krav, våkner lengselen eller håpet om god
hvile «i Guds lyse boliger».
Noen skjønnmaling av det gamle bondeliv er
ikke nettop Marie Bregendahls Sødalshistorier.
Menneskene piner og snyter hverandre, miskjenner
og latterliggjør og misforstår sin neste, sladderen
trives, frodig og giftig. Men for det erindrende
syn blir med rette de gode mennesker, de som
gjorde livet lettere å leve for andre, de som forstod
og hadde råd til å holde av og vise vennskap, de
store og dominerende skikkelser i landskapsbille*
det. Og visdomsord og klok tale ruver dobbelt
sterkt, når de stiger frem av et hav av pjatt og
vrøvl og likegyldige ord. Marie Bregendahls Sø*
dal ligger der slik den først tedde sig for barnets
blikk — slik Elsbeth og Grethe så den når de gikk
for å besøke bestemoren i det lille huset innunder
Broholms skyggende havebryn. Fra toppen av
bakken som de må over ligger bygden foran dem
som en mektig opslått eventyrbok, full av sel*
somme billeder. Der er f. eks. et langt hvitt hus
på en annen bakke — med en stor tregruppe ved
gavlen og et lite uthus til hode synes småpikene
at gården ligner et «svøbelsesbarn», en reverunge.
Smien blir til et troll med gloende gap, et hus
under en kjempehøi til Birthe Kakekone under sin
store paraply. Det er ikke ende på alt det under*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
