Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aten. Den greske tragedie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
48
Den greske tragedie.
steileste karakter. Kreon i Antigone vil gi efter i ulykken, men alltid
kommer han et øieblikk for sent. Aias er uten avslag.
Sofokles elsker dette stolte sinn, høireist i undergangen. Han
elsker mennesket i kamp med skjebnen. Og hans tragedie er
anlagt på å vise konsekvensens ubønnhørlighet. Den tragiske ironi biir
en makt i hans tragedie, hvor den er fullkommen. Og den preger
helt hans fullkomneste verk, Kong Oidipos.
Kong Oidipos har uten å vite det drept sin far og ektet sin mor.
Det er skylden som bringer sott over hans stad. Selv står han ren
i sin samvittighet, og den som taler om at brøden er hans, lar han
føle sin forbitrelse. Som den gamle gjemte begivenhet litt efter litt
løfter på sløret, driver hans samvittighet ham, snart trossig, snart i
feber, til å forske videre, å sikre sig, å vise klart for alle at han
er uskyldig. Men det er den tragiske ironi: stadig rykker vi, tomme
for tomme, sannheten nærmere. Sist av alle ser Oidipos den. Taus
går han ut og skrekkens bud bringes om hans dronning som
myrder sig og om ham som stikker øinene ut på sig. Så kommer han
blind inn: disse øine, som ikke så der hvor de skulde ha sett, dem
må han ofre, og som landflyktig må han vandre avsted. Han er
selv sin egen dommer, det er soningen for hans brøde. Men er det
rettferdighet? Derom glemmer vi å spørre i den høitragiske,
sorgfulle og dog forsonede stemning, som han møter oss med for
siste gang.
Nettop disse som er skyldige og dog uskyldige forstår Sofokles’
kunst å gjøre levende for oss. Han gjør det med en mildhet uten
like, fremforalt i sin skildring av Herakles’ hustru Deianeira i
Trakis-møene.
Hun venter sin husbond i angst, han har været på tog. Så
kommer seiersbudet i jubel. Fangene føres frem, og blandt dem fester
hennes øie sig på en blendende skjønn ung pike. Hun taler mildt
til henne, men får ikke svar. Hun spør herolden om henne, men
han vil ikke vite noget. Så kommer de som har hørt, og forteller
at Herakles har ført krig for å vinne henne og at han fører henne
hjem som sin elskerinne. Herolden må tilstå. Det er et stikk i
hjertet på Deianeira. Hun har ingen bebreidelser mot sin mann,
Eros er uimotståelig. Men å dele hans kjærlighet med en annen,
å bli tilsidesatt for en yngre, — hun formår heller ikke det. Så
vet hun at hun har fått et elskovsmiddel-, kentaurens blod er på
hennes kappe, og han sa det vilde binde hennes husbond til henne.
Tør hun tro? Tør hun bruke det? Håp og kjærlighet får henne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
