Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aten. Den greske tragedie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
62
Den greske tragedie.
blev et drama som er enestående, ikke bare i den attiske tragedie,
men i verdenslitteraturen overhodet. Det behandler sagnet om kong
Pentevs i Teben, som forbød Dionysoskulten som umoralsk og
vilde fengsle Dionysos som bedrager, men til straff blev
sønderrevet av bakkantinnene. Men der er ingen sammenheng, ja, der
er ikke nogen virkelighet som består i stykket. Guden gjør det
hele til illusjon. Lenkene faller av ham, stener opløses i støv; ild
tender sig av sig selv. Bakkantinnene rykker trær op eller
brekker dem over som strå. Ikke nok dermed. Dionysos øver sin
trolldom mot kongen, og så biir den barske og stramme moralist
Pentevs til en engstelig trippende og fylleblid person, som lar
sig klæ i kvinneklær for å utspeide bakkantinnenes fest og som går
og verker for at hårlokkene skal sitte på ham som på en virkelig
kvinne. Det er den latterligste komediescene. Men samtidig har
den en uhyggestemning uten like. For vi vet at han her biir ført
til døden. Bakkantinnene er rasende i sin rus og de er under
hildring, de også. De kjenner ham ikke og tror det er
Bakkostyren de sønderriver.
Det er det villeste fantasispili. Det driver lek med alle
realiteter, faktiske som sten og tre, åndelige som karakterens konstans.
Og dets høidepunkt er en stemning, løierlig og grusom på samme
tid, — noget som står uten sidestykke i antikk litteratur. Ja, der
finnes ikke maken siden, hverken i spansk eller fransk klassisk drama,
ja, ikke hos Shakespeare heller, til tross for kirkegårdscenen i Hamlet
og den bitre narr i kong Lear. Først når vi kommer til det 19de
århundre, til Victor Hugo og til Henrik Ibsen, forstår dikteren å
gjøre narr og samtidig klemme oss om hjerterøttene, som Evripides
gjør det her. I denne Dionysosrus svinner den attiske tragedie
for oss.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
