Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den greske komedie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A r istofanes: Akar nene.
71
den demokratiske jury. Han kjemper mot de nye tankeretninger,
sofistenes drøftinger og spekulasjoner, den nye videnskap som
forderver den gamle gudetro — det hindrer ikke at Aristofanes selv
driver det freidigste spill med gudene. Og Sokrates som gikk rundt
og holdt folk fast ved kappe snippen og drøftet alt mellem himmel
og jord med dem, — han blev for Aristofanes erkesofisten i
„ten-keriet", hvor all ting blev så uhyggelig relativt at ingenting stod fast
lenger, og livet kom ut av gjengene. I diktekunsten var Evripides
hans antipode, hans stykker var effektnumre og hans realisme drog
heltesagnet ned og røvet det den ideale verdighet. — Men det er
ikke fra nogen høi høide at striden føres. Skandalhistoriene gir
standpunktet. Skandaler måtte komedien servere for å få folk til å
le. Men undertiden taler Aristofanes i parabasen en ærlig manns
ærlige ord om det som brenner blandt hans folk.
Aristofanes er født 445 f. Kr., mulig nogen år før. Hans første
stykke er fra 427, men han var da så ung at han lot det gå under
en annens navn. Det første bevarte stykke ,,Akarnene“ er fra 425
og det gjorde slik lykke at han kastet masken. Han skrev 44
stykker, vi har 11 av dem; de siste „Kvinnetinget" er fra 392,
„Rikdommen" fra 388, men omarbeidet fra et stykke han hadde skrevet
20 år før. Det vil si: hans komedie når fra den tid, da det atenske
demokrati er begynt å løpe løpsk, men Aten står i full
stormakts-glans, og ned til den tid, da det politiske Aten er knust og den
atenske tragedies store stjerner er slukket.
„Akarnene" heter det første stykke, mennene fra Akarnai,
en landsby ved Aten, hvor folkene næret sig som kullbrennere. Da
det blev opført, hadde Peloponneserkrigen varet 6 år, og det er riktig
en. komedie for de krigstrette. Der kommer bonden Dikaiopolis.
Han vil ha fred, fred, han vil slippe nød og utførselsforbud og
rasjonering, og disse evindelige sykofanter, angiverne som snuser i
all ting. Men i folkeforsamlingen florerer krigshumbugen. Der
kommer sendemenn både fra perserkongen og fra en fyrste pokker i vold
oppe i Trakien; det er humbug og avsløres som falskneri. Så
sender Dikaiopolis en løper til Sparta om fred for sig og sin gård,
og løperen er fluks tilbake med fred på flasker, 5-årig, 10-årig,
30-årig. Den siste smaker nydelig, den velger han. Men der blir
holloi! Akarnene vil drepe ham som forræder, når han slutter
fred med fienden. Da tar han sin lille kullkurv og en kniv og roper
at så skal den lille dø først. Det er det rene vrøvl, men det er
parodi på Evri-pides’ Telefos, hvor Telefos gjør det samme med det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
