Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den greske prosalitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
84
Den greske prosalitteratur.
Atens litteratur er bevart for oss i sine høidepunkter, mens
begynnelsesstadiene må rekonstrueres ut fra notiser og citater, hvad
der ligger utenfor denne kortfattede skildrings opgave. Slik er det
med tragedien og komedien, slik er det med historien og slik er
det også med filosofien.
Den eldste greske filosofi hadde været teoretisk, den hadde søkt
å grunne ut verdens utvikling eller med tanken å nå inn til det som
var tilværelsens sanne grunn. Men over denne teoretiske tenkning
hadde der utviklet sig en anvendt tenkning, sofistene hadde ved sine
diskusjoner og øvelser villet gjøre folk dyktige til å stille op og
gjennemskue livets og begivenhetenes problemer og derved gitt dem
middel til å gjøre sig gjeldende. Alt dette kjenner vi bare på annen
hånd. Først med Platon (omkr. 430—347 f. Kr.) kommer vi til
dem hvis verker er bevart, og Platon er høidepunktet av den
aten-ske filosofi. For første gang kan vi her følge et forfatterskap fra
ungdommen til alderdommen. En ånds utvikling ligger for oss. Og
Platons utvikling er mektig; han hever sig op til en tankens poesi,
en åndens intuisjon hinsides den faktiske virkelighet, og som selv
tanken mere aner enn fatter. Og dog er tankens suverenitet den
innerste marg i Platons filosofi. Platons utgangspunkt er Sokrates,
han som ikke skrev en linje, men snakket ut sin hele overbevisning,
levet for sin gjerning som ungdommens og borgerskapets veileder, og
blev dømt til døden for denne sin virksomhet. Platon er den som
har gitt oss Sokrates’ billede, han er førstekilden, han har den
dypeste opfatning av sin lærer. Xenofons skildring av Sokrates er
senere som kilde, og han manglet synet for det store hos Sokrates,
hvor borgerlig velment hans skildring enn kan være. Men Platons
skildring har til gjengjeld ført Sokrates ut over det han var. Platons
Sokrates kommer stadig mere til å forkynne Platons egne idéer.
I sitt verk om Platon har Wilamowitz lært oss først og fremst
å se det menneskelige og ikke det filosofiske hos Sokrates. Sokrates
er den tarvelige mann med det heslige utseende. En mann fra
Østerland mente at den som så slik ut, måtte være både sanselig
og utsvevende. Sokrates’ hjertensvenn Alkibiades lo høit. Men
Sokrates sa: Jo, det bor i mig, men jeg har overvunnet det ved
logos (tanken, fornuften). „Jeg følger logos," sa han stadig. Han
følte det indre instinkt i sig sikkert, han kalte det for sitt daimonion,
og han sviktet aldri hvor det hadde talt. Dette gav ham den indre
disiplin overfor sig selv, og denne selvdisiplin vilde han lære alle.
De skulde finne sig selv, så blev de dyktige mennesker; så lærte de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
