Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den greske prosalitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
90
Den greske prosalitteratur.
Sin tro på denne høiere idéenes verden lot Platon Sokrates
utvikle på sin dødsdag i Faidon, hvor han filosofisk vil bevise
sjelens udødelighet. Men skjønnere enn filosofien er her rammen,
beretningen om Sokrates’ siste dag, dypt følt sorg som holdes tilbake
av Sokrates. Det hele er enkelt og liketil; fast og klar står
Sokrates overfor sin dødsdom. Blidt, næsten muntert taler han med
sine, ivrig er han i diskusjonen. Det er ikke bare karakterfasthet,
der er også gratie i hans holdning. Helt viss er han om sin sjels
udødelighet, det er bare en reise hans ånd nu skal foreta, han vil
utgyde drikkoffer av giftbegeret, og da det ikke er tillatt, uttaler han
bønnen om en lykkelig ferd, tømmer begeret rolig, ber vennene
stanse gråt og klager, venter i ro på giftens virkning, og sier som
sitt siste ord: „Jeg skylder Asklepios 1 en hane".
Platons største verk fra hans manndomsår er hans bok Staten.
Det er et ideal han opstiller her, det har typen av den antikke
bystat — by og stat er samme ord på gresk. Men det er et
statsideal som står i motsetning til samtidens. Det er tankens, filosofiens
makt i samfundet som han hevder. Statens menn deles i stender,
bønder, håndverkere og krigere, og øverst står den åndelige elite,
„vokterne". Det ideelle grunnlag for all statsdannelse ser Platon i
det godes idé. Den kan ikke selv erkjennes, den er solen, som
man ikke kan skjelne; men fra den strømmer lyset som gjør at
man kan se alt. Det er Platons dypeste religion, hans upersonlige
guddomsideal. Op mot den løftes „vokterne". De må ha levet i studier,
tenkt og veiet. Personlig lykke må de opgi, endog kvinner og barn
skal være felleseie for dem. Ikke noget „mitt" skal bøie deres
tanker fra det heles vel. Der skal ikke være rikdom og ikke
fattigdom i denne stat, rikdom gjør begjærlig, fattigdom gjør ussel. Alt
går ut på å løfte og foredle. Platon vil bannlyse poesien, fordi den
ikke er ideal nok. Man har pekt på at Platons stat minner om
middelalderstaten med dens riddervesen og med dens katolske
geistlighet på toppen. Men det er en tankens generalstab Platon vil
oprette i denne sin øverste klasse „vokterne".
Trossig utopisk, et ideal over all virkelighet — slik reises
grunntanken i verket. Tankerikt og blendende og så igjen ubarmhjertig
teoretisk og dunkelt spekulativ virker denne veldige tankebygning.
Dialogformen holder på å sprenge sig her, og dialogens kunst
svinner i Platons senere verker, om enn dens skjema er bevart.
Et av de merkeligste blandt dem er Timaios. Hele dialogen er
1 Lægedomsguden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
