Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den oldkristelige litteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kirkef edr ene.
155
som Augustinus leser det med vanskelighet. Men en formidler mellem
vest og øst er Hieronymus (død 420). Han reiser rundt i hele
oldtidens verden, fra Germanien og Gallien til de syriske eneboere,
han grunner et kloster i Betlehem, og hans klosterregler biir siden
mønster for Benedikt av Nursias kloster på Montecassino,
moder-sætet for Vestens klostre. Han oversetter bibelen på latin (Vulgata),
og hans oversettelse blir stående som Vestens latinske bibel. Østen
har keiserhoffet, i Østen holdes de store kirkemøter, her står de
teologiske kamper om kristendommens tankeproblemer, forholdet
mellem de tre personer i guddommen, mellem Kristi guddommelige og
menneskelige natur. Her står den siste strid med den greske
filosofi. Den greske tankeverden har ennu sin makt, og en kristen
biskop som Synesios fra Kyrene er på bunnen gresk hedning. Keiser
Julianus søker atter å reise hedenskapet. Men forgjeves.
Kristendommen er blitt en åndsmakt, og Julianus’skrift mot kristendommen
er ringe mot de store kirkefedre i samtiden, en Basilios, Gregorios
fra Nyssa og Gregorios fra Natsiants, Johannes Krysostomos
(Gull-munn), de er gjennemtrengt av kristendommen, fremrakende
personligheter og betydelige forfattere.
I Vesten er der ikke slik rikdom. Men der reiser sig myndige
kirkens menn. Ambrosius (død 396), biskop i Milano, hevder sig
med kraft overfor keiseren. Ambrosius utdanner den latinske
kirkesang. Man har ennu fire salmer av ham, men den berømte Te
deum laudamus („O store Gud vi lover dig“), som har været tillagt
ham, er fra en senere tid. Innen kirkesangen merker man hvordan
sproget omdanner sig. Litt efter litt skifter rytmen karakter, den
bygger ikke på vekslen mellem lange og korte stavelser som den
antikke poesi, men på vekslen mellem betonede og tonløse som den
moderne. Og omsider trenger rimet inn, først her og der, siden
regelmessig. Det er fra en kunstretning innenfor prosastilen at det er
overført til kirkesangenes vers.
Her i Vesten står så frem den kirkefader, hvis verker er de
eneste av denne litteratur som er levende for oss, den store Aurelius
Augustinus (354—430). Hans skrifter blir grunnlag for
tankeverdenen i middelalderens katolske kirke. Han har skrevet sin egen
livsskildring — Confessiones „Bekjennelser" —, den første store
selvbiografi i verdenslitteraturen.
Den som leser den, aner ikke at dette liv har til samtid en
verden i oprør, hvor de nye folk bryter inn over Romerriket. Den
er bare fortellingen om den ene sjels kamper. Det store ved
skild
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
